Jeg vil slå et slag for andreplassene.Det er de plassene som svir, plassene som fylles av misunnelige konkurranse-deltakere som smiler sørgmodig og ser opp på førsteplassene. Det er de plassene som glemmes. Hvem husker hvem som kom på andreplass i de forskjellige grenene i forrige Athen-OL? Eller i Oslo '52? Man vet at Dæhlie vant det meste i sin tid, men hvem kom bak? Hvem kom bak?
Man vet hvilket fjell som er Norges høyeste, og ofte hvor høyt det er også. Man kan sikkert navnet på det nest høyeste, men vet man at forskjellen bare er fire meter? Galdhøpiggen er 2469 m. o. h., Glittertind er 2465. En ting er å komme bak noen, men når ledelsen er så knapp, svir det svært. I et intervju med NRK Hedmark og Oppland for noen dager siden, sa Glittertind:
- Det er jo litt ergelig at Piggen vant.
Han fortsetter med klisjeer for å dekke over bitterheten:
- Jeg kom bra ut fra start, men i Istiden slet jeg meg helt ut, følte meg uttært. Jeg så at Piggen slet også, men han var nok best i form. Han vant fortjent.
Stakkars sølvvinnere. De gråter seg i søvn, de kom ikke frem tidsnok, de ble ikke best. Så når budgommen kommer, skal jeg være det høyeste fjellet deromkring.
3 kommentar(er):
Jeg skjønner hva du sikter til! Selv hater jeg det hver gang jeg møter et menneske som er høyere enn meg (okei dette skrev jeg bare på pur eff).
Hvem er ethvert selskaps naturlige høydepunkt. *host*
Argh.. Andreplassens bitre ansikt. Har faktisk vært der selv. Vi i drammen kom på andreplass i hamarturneringen, og ble så vidt nevnt med noen ord. Bitterheten lever fortsatt gitt:) Flottagitt. Flott at du gir andreplassen sin fortjente ros. Er i hvertfall bedre en bronseplassen.
Tredjegrøden er noe rusk som ligger igjen.
Legg inn en kommentar