Mil efter mil efter mil

Tre mil.
Tre mil er en lang bit med veg.

Starten gikk 09.10 i dag og man startet med et svært friskt mot. Mange løp de første femhundre meterne for å havne først i skokken som skulle skaffe seg marsjmerket i dag. Greit nok, så var vi kvitt dem.
Tiden vi hadde til rådighet var fire timer og trettifem minutter, og på ryggen måtte AG3 og sekk befinne seg.
Holder det, tro? Gidder jeg å fullføre - eller kan jeg fullføre? tenkte jeg underveis til tusenmetersmerket. Så begynte hjernen å beskjeftige seg med brøkregning. Da hadde jeg gått 1/30 av hele marsjen og beina verket allerede nå. Huff, av slike tanker ble jeg i hvert fall motløs. Like etter kom første nedoverbakke. En lang, slakk nedoverbakke som man kunne spare tid på å løpe. Så det gjorde jeg.
Macho-Nilsen, en grensejeger med tømmerstokkarmer, havnet bak meg, og jeg ble fornøyd. Etter en slik nedoverbakke må det alltid komme en lang oppoverbakke, men denne var bratt. Stigning på 30 % tok godt på akillissena og lårmuskulaturen. Nuvel, opp kom så å si alle. Da var vi kvartveis. Langt igjen.
Marsjen gikk videre til Tusenvikskaret, langs E6 bortom flyplassen og tilbake til leiren. Da var vi halvvegs, så det var bare å gå runden en gang til. Huff. Stakkars bein.
Én brøt pga. ankelen, en annen pga. ryggen. Noen kom for seint grunnet gnagsår og atter andre bare gadd ikke å fullføre.
Siste metrene inn ga vi full pine - løp som gale (noe vi også så ut som siden lårene var helt stive) inn på tiden fire timer og tre minutter.
En halvtimes margin.
Og ja, jeg er fornøyd med meg selv! Eneste skavanken er to små vannblemmer og en utrolig pussig gange.

Til venstre vises skomodellen vi benyttet.