Av alle forkortelser man har i militæret, så er det TASS den jeg hater mest. FYFO (fysisk fostring) går an, det er jo omtrent som en gymtime, men transport av syke og sårede er stygge saker. Vi hadde en runde i rekrutten, der vi trasket rundt med en nittifemkilos mjølsekk ved navn Hekne fra Mjøsdistriktet. Den gang gikk vi fem kilometer i terreng og ble fryktelig utslitte og såre på skuldrene.
Vi visste det på forhånd. Denne gangen skulle det bli verre. Fremmøte var kl.17.00, og på spørsmål om når vi skulle være tilbake i leiren, svarte løytnant Seppola fra Østfold non chalant:
-Tja, åtte. Ni. Halv ti ... Hvem vet?
Jeg ble patruljefører. Huff. Vel, jeg sendte ut to til å hugge raier (staurer) til den improviserte båren, én til å kneppe teltduker til båretrekket og resten tok seg av den sårede. Han hadde vondt i beinet, han frøs så han ristet, og han hadde lyst på snus. Det ble plass til fire til å bære om gangen. Én mann i hvert hjørne. Tungt. Tre menn til å bytte med.
Første etappe med båra var å gå opp Totolv som var pick up point. Dit skulle helikopteret komme og hente den skadede - en lang stake med et beinbrudd. Vel oppe på toppen fant lt. Seppola ut at tåken var for tett til at Hocus kunne lande, slik at vi måtte gå ned igjen til et nytt pick up point.
Nede igjen sa lt. Seppola:
- Som dere ser, E6 er patruljert av FI (fienden) og det er umulig å krysse. Vi må gå lenger ned (lenger vekk fra leiren) for å gjøre ett nytt forsøk.
Vi ante uråd. Ned i dalen gikk vi, og inn i skogen. Tett, urørt bjørkeskog gjorde de få hundre metrene til en, mildt sagt, utrivelig stund. Planen var så den at vi skulle krysse under E6 i en tunnel. Høh, tunnel? tenkte jeg og tenkte tilbake på tidligere tokt i området. Og ganske riktig. Jeg husket at det rant en bekk nederst i dalen, og den krysset E6 i et romslig og rundt rør. Nedi det iskalde vannet med oss. Over knærene til å begynne med. Glatte steiner. Sterke strømninger. Lite skulle til før hele pasienten hadde fått hodet under. Hehe, skulle ønske ...
På andre siden ventet en bratt skråning, så en bratt bakke, og på toppen så vi Høybuktmoen flyhavns mange lys og lykte. Nå var vi i hvert fall på samme side av E6 som leiren. Men ingen snarvei skulle benyttes den kvelden, så drømmer om å være inne igjen til kl. 21.15 brast i høylytte banneord fra alle. Vel, så å si alle.
Vi gikk nedover igjen et stykke mot Høybukt og skar av inn til høyre. Det gikk det en smal sti i skråninga som følger landingsstripa alle de tre kilometrene den rekker. Dette var klart den tyngste delen. Hvert skritt kunne føre med seg ekte(!) overtråkk og beinbrudd, og det hadde ikke blitt godt mottatt av de som måtte ha bært meg. Hastigheten økte etterhvert som enden av rullebanen nærmet seg - det betydde nemlig at det bare(!) var én og en halv kilometer igjen til leiren. Ut på Skytebaneveien, forbi banene Lima, November, Oscar og Papa, gassbua og splinthangarene. Så var vi inne. Av ren og skjær iver bar vi båra helt innerst i gangen på kasserne Svanvik før vi satte den ned. Da var klokken 22.45.
Mestringsfølelsen, og følelsen av å ta av seg søkkvåte støvler og sokker er ubeskrivelig. Følelsen jeg hadde da jeg sto opp mogenen etter er også ubeskrivelig - da mener jeg smertene i alle kroppens muskler. Hehe.
Smerte er midlertidig!
Vi visste det på forhånd. Denne gangen skulle det bli verre. Fremmøte var kl.17.00, og på spørsmål om når vi skulle være tilbake i leiren, svarte løytnant Seppola fra Østfold non chalant:
-Tja, åtte. Ni. Halv ti ... Hvem vet?
Jeg ble patruljefører. Huff. Vel, jeg sendte ut to til å hugge raier (staurer) til den improviserte båren, én til å kneppe teltduker til båretrekket og resten tok seg av den sårede. Han hadde vondt i beinet, han frøs så han ristet, og han hadde lyst på snus. Det ble plass til fire til å bære om gangen. Én mann i hvert hjørne. Tungt. Tre menn til å bytte med.
Første etappe med båra var å gå opp Totolv som var pick up point. Dit skulle helikopteret komme og hente den skadede - en lang stake med et beinbrudd. Vel oppe på toppen fant lt. Seppola ut at tåken var for tett til at Hocus kunne lande, slik at vi måtte gå ned igjen til et nytt pick up point.
Nede igjen sa lt. Seppola:
- Som dere ser, E6 er patruljert av FI (fienden) og det er umulig å krysse. Vi må gå lenger ned (lenger vekk fra leiren) for å gjøre ett nytt forsøk.
Vi ante uråd. Ned i dalen gikk vi, og inn i skogen. Tett, urørt bjørkeskog gjorde de få hundre metrene til en, mildt sagt, utrivelig stund. Planen var så den at vi skulle krysse under E6 i en tunnel. Høh, tunnel? tenkte jeg og tenkte tilbake på tidligere tokt i området. Og ganske riktig. Jeg husket at det rant en bekk nederst i dalen, og den krysset E6 i et romslig og rundt rør. Nedi det iskalde vannet med oss. Over knærene til å begynne med. Glatte steiner. Sterke strømninger. Lite skulle til før hele pasienten hadde fått hodet under. Hehe, skulle ønske ...
På andre siden ventet en bratt skråning, så en bratt bakke, og på toppen så vi Høybuktmoen flyhavns mange lys og lykte. Nå var vi i hvert fall på samme side av E6 som leiren. Men ingen snarvei skulle benyttes den kvelden, så drømmer om å være inne igjen til kl. 21.15 brast i høylytte banneord fra alle. Vel, så å si alle.
Vi gikk nedover igjen et stykke mot Høybukt og skar av inn til høyre. Det gikk det en smal sti i skråninga som følger landingsstripa alle de tre kilometrene den rekker. Dette var klart den tyngste delen. Hvert skritt kunne føre med seg ekte(!) overtråkk og beinbrudd, og det hadde ikke blitt godt mottatt av de som måtte ha bært meg. Hastigheten økte etterhvert som enden av rullebanen nærmet seg - det betydde nemlig at det bare(!) var én og en halv kilometer igjen til leiren. Ut på Skytebaneveien, forbi banene Lima, November, Oscar og Papa, gassbua og splinthangarene. Så var vi inne. Av ren og skjær iver bar vi båra helt innerst i gangen på kasserne Svanvik før vi satte den ned. Da var klokken 22.45.
Mestringsfølelsen, og følelsen av å ta av seg søkkvåte støvler og sokker er ubeskrivelig. Følelsen jeg hadde da jeg sto opp mogenen etter er også ubeskrivelig - da mener jeg smertene i alle kroppens muskler. Hehe.
Smerte er midlertidig!
8 kommentar(er):
spennende historie må jeg si. Så det hele for meg.. ! Filmatisering neste
God idé, men jeg vil neppe stille opp som skuespiller! Jeg kan for så vidt være den skadede som ligger i båra. Eller lt. Seppola.
Dette høres nesten ut som en øvelse jeg var med på i hjelpekorpset, et beredsskapskurs. Det var en bussvelt med 20 passasjerer, en pensjonisttur. De skule opp Trollveggen. Det var storm i terenget og veien der bussen hadde veltet var rast ut. Og over fjellet kom ingen på grunn av været. Det var ikke forsvarlig. Så var et bare å løse utfordringen med å frakte de skadde gamle menneskene ned til dalen. Mens vi tror vi hadde funnet løsningen så fikk vi beskjeder om at bussjåføren var savnet, mann -72 år hjerteinfarkt og dame -82 mors. osv så var det bare å omorganisere igjen.
Heldigvis så var dette en tenkt situasjon og vi løste oppgaven på et hotell i Rena.
Håh!
Jeg er målløs!
Storryen var så lang at jeg datt litt av. La dere turen oppom totolv?
Jepp. I begynnelsen av stykket.
Først opp, for så å gå ned igjen på grunn av tåka - he, he, he, ho, ho og ha, ha, ha
Ikke minst hi, hi, hi
MPFffhmhø, hø, hø
jeg tenker mest på han dere lange fyren som hadde litt auau! i beinet jeg. det må være kjedelig å ligge så ubekvemmelig så lenge.. (Du er ikke litt sytete av deg vel?)
Legg inn en kommentar