Badetemperaturer under det behagelige

Et tjønn.
En råk.
En soldat og hans nerver.

Frisk bris fra sør fulgte fjellsiden og pisket soldatene i ansiktet, der de gikk bortover stien. Beltevogna hadde etterlatt seg tydelige spor i mørket. Det var tungt å gå. Sekken tynget og de var allerede slitne etter en dag med stor aktivitet. Pusting og pesing opp den siste bakken som dannet en naturlig demning nedenfor tjønnet. Der sto BVen med lysene på. De lyste ned på råken i isen, et svært sort hull, og på vannflaten lagde vinden små krusninger. De frøs fra første stund. To tropper skulle uti den kvelden.
Første demo ble utført av lt. Kaspersen, en muskelplugg på over hundre kilo og høy stemme. Han skulle snakke mens han demonstrerte. Uti vannet ble han plutselig litt anpusten og stønnet høyt. Han likte seg ikke.
- Huh! OK, nå har jeg kontroll over pusten! Eh ...ja. Nå skal altså sekken opp på land ... altså iskanten.
Han slet litt med dette før han kunne hugge piggene på skistavene i isen framfor seg. Han slet litt til.
En kald og skjelvende løytnant steg så opp fra isvannet etter ett minutt. Av med våt uniform, på med tørre klær.
Flere befal fulgte med uti. Kravene var klare:
Storsekk over venstre skulder, skistaver, uniform (modell '98) og joggesko.

Etterhvert ble det min tur.
Huff. I køen kom sjt. Hage, som også hadde tatt seg en dukkert, bort til meg og ba om en avmelding når jeg lå der å fløt. Ja, det skulle jeg prøve å få til.
Tauet ble festet rundt livet, sjt. Nygård holdt godt fast. Sekken, bløt og kald fra tidligere nedturer, satt på skulderen. Stavene i høyre hånd. På iskanten sa jeg høyt og høytidelig:
- For konge og fedreland! Sukk, je vil itte!
Så hoppet jeg. Sekken fløt som en dupp og overraskende nok, kom jeg opp til overflaten rimelig raskt. Litt basking og kaving før jeg lå stabilt i skorpa og så etter sekken. Med en lett håndbevegelse skle den godt og langt inn på trygg is. Så sa jeg:
- Sjant, huh, jegeraspirant Bovolden ber herved om tillatelse til å stige i land!
- Innvilget! sa sjt. Hage.
Åtte tak med skistavene måtte til, og oppe var jeg.
Først da ble det kaldt. Vind, snø og bløte klær er dårlig match, så kort tid etter sto jeg kliss naken og hutret. Ullfrotté på, kartanker på (svære sokker av tovet ull), bukse på, fotposer på, jakker på, lue på. Da ble det svært varmt! Svette bein, våte armhuler ... Ingenting er bra nok!

Svært lærerik kveld med andre ord.