Lt. Hagen var morgenfrisk og satt ved kontordataen da jeg kom inn. Jeg visste hva jeg gikk til. Jeg hadde allerede tømt sisterna på toilettet to ganger og drukket tilsvarende mengder vann. Hagen reiste seg lett fra stolen og sa med jovial Nordlands-dialekt:
-Jah, den visdomstanna er grei skuring å fjerne. Vi er ferdig om en god halvtime.
-Jeg ser for meg full narkose og post-op-opphold, sa jeg med klamme hender.
-Nja, det er for risky.
-Fryktelig få som dør av det, fremholdt jeg.
Han satte fire sprøyter noradrenalin og bedøvelse - en blå blanding som forsvant via et "lite stikk" inn i tannkjøttet. Skalpell snittet opp tannkjøttet som lå over den vise tanna idet bedøvelsen hadde begynt å virke. Flott følelse å ikke kjenne noe. Varmt jern fløt bakover og satte igang svelgerefleksen. Assistenten bøyde seg fram og stakk en støvsuger inn i kjeften min og fjernet blodet. Sårhaken Hagen brukte var svær, som et skohorn å regne. Han tråkket på noen pedaler og satte i gang borret.
-Vi må dele tanna for å få den ut, sa han.
Han meislet en god stund, før han fant frem noe som liknet en skrutrekker. Han kjørte den innunder krona og skrudde til. Bøyde og bente. Han skalv på handa, anstrengte seg. Blodårene kom til syne i panna som forresten hadde vært blank en stund.
-Hm, jeg tror vi må avlyse en pasient, sa han plutselig.
-Det her kan ta tid.
Det var fint å få vite da den "gode halvtimen" hadde passert.
Han fant frem en større skrutrekker og jekket tanna med den. No sir, ikke noen suksess.
Han startet borret igjen og delte tanna en gang til. Da kjente jeg at bedøvelsen sviktet. Et lavt skrik ble presset fram over den tørre tungen min. Mer blå væske i et lite stikk. Greit nok. Han kunne fortsette. Etter mye om og men, hørte jeg at tanna sprakk, og han tok ut en kvart tann. Rød og fæl.
Da alle små biter var ute, sydde han fire-fem sting, og jeg var fri.
Problemet som straks meldte seg, var at jeg ikke kunne plystre lenger. Slagrammet. Blablre frybbyb. Etter noen timer begynte jeg å kjenne øret mitt igjen.
Jeg gleder meg til at den andre tanna - på motsatt side - må ut.
-Jah, den visdomstanna er grei skuring å fjerne. Vi er ferdig om en god halvtime.
-Jeg ser for meg full narkose og post-op-opphold, sa jeg med klamme hender.
-Nja, det er for risky.
-Fryktelig få som dør av det, fremholdt jeg.
Han satte fire sprøyter noradrenalin og bedøvelse - en blå blanding som forsvant via et "lite stikk" inn i tannkjøttet. Skalpell snittet opp tannkjøttet som lå over den vise tanna idet bedøvelsen hadde begynt å virke. Flott følelse å ikke kjenne noe. Varmt jern fløt bakover og satte igang svelgerefleksen. Assistenten bøyde seg fram og stakk en støvsuger inn i kjeften min og fjernet blodet. Sårhaken Hagen brukte var svær, som et skohorn å regne. Han tråkket på noen pedaler og satte i gang borret.
-Vi må dele tanna for å få den ut, sa han.
Han meislet en god stund, før han fant frem noe som liknet en skrutrekker. Han kjørte den innunder krona og skrudde til. Bøyde og bente. Han skalv på handa, anstrengte seg. Blodårene kom til syne i panna som forresten hadde vært blank en stund.
-Hm, jeg tror vi må avlyse en pasient, sa han plutselig.
-Det her kan ta tid.
Det var fint å få vite da den "gode halvtimen" hadde passert.
Han fant frem en større skrutrekker og jekket tanna med den. No sir, ikke noen suksess.
Han startet borret igjen og delte tanna en gang til. Da kjente jeg at bedøvelsen sviktet. Et lavt skrik ble presset fram over den tørre tungen min. Mer blå væske i et lite stikk. Greit nok. Han kunne fortsette. Etter mye om og men, hørte jeg at tanna sprakk, og han tok ut en kvart tann. Rød og fæl.
Da alle små biter var ute, sydde han fire-fem sting, og jeg var fri.
Problemet som straks meldte seg, var at jeg ikke kunne plystre lenger. Slagrammet. Blablre frybbyb. Etter noen timer begynte jeg å kjenne øret mitt igjen.
Jeg gleder meg til at den andre tanna - på motsatt side - må ut.
