!luJ doG

Da vi trykte våre egne julekort på barneskolen i sin tid, gjorde vi en tabbe alle som én. På kortet skulle det stå "God Jul!".
Vi skrev jul med stor J i de dager.

Vi fikk utlevert en lapp med gulvbelegg som vi skulle skjære ut det som skulle bli hvite områder. De late i samfunnet skar ut "God Jul" og ga seg med det. Vi andre, (jentene og jeg) la noe mer i oppgaven. Nisse med kjelke, sekk med gaver og juletre med ei svær stjerne i toppen. Flott syntes jeg. Og til slutt skar jeg med en åtteårings stødighet "God Jul!" utover himlen.

Tilbakeslaget kom rett etter. På de ferske produktene fra pressen, ønsket nissen meg luJ doG. Jeg hadde ikke tid til å lage ei ny trykkplate.

God jul!

Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla' ...

Ja, så var det jul, da.

En onkel med akkurat penger nok vandrer gatelangs i disse tider med hendene dypt i jakkelommene. Han stresser hit og dit mellom fasjonable sentre med butikker fulle av musikk, leker og folk. Skrikende barn, fortvilte mødre og fraværende fedre (som drømmer seg bort i Lego-hylla). Og ikke minst: andre onkler i samme ærendet. Men hva er det disse nevøene og niesen ønsker seg?
- Alt som glitrer, ble det sagt om sistnevnte. Hun sa ikke det selv - hun sier ikke stort ennå.
- Ett eller annet med Spiderman. Vi får sjå.
- En traktor med henger! mente gutten var på sin plass. Den er på plass.
- En bok for begynnende lesere. Det hadde vært fint, mente mora.
- Noen skikkelige fargeblyanter. Det ser ut til at han får minst to sett.
- Han er i lydperioden, elsker å lage lyd, sa mora. Bok med knapper og motordur skal han få.
- Men den siste, han vet jeg ikke hva jeg skal kjøpe til.

Jeg må ta en runde til i morgen.