Det er en sannhet funnet såre stor; alltid vemodig å dra hjem etter et godt stevne. I en tidligere post nevnte jeg Mammas tyttebærbil som «utrolig nok kan gå for egen maskin». Nedover til Brunstad gikk bilen som et strykegjern - strykende. Hjem igjen ble det verre.
Jeg rigget meg til med Rupa and the April Fishes, og trillet av gårde gjennom vårlandskap. Passerte Kiwi, hallen og Vear sentrum, rundet rundkjøringen i tredjegir.
Da ville ikke bilen mer. Kvalte jeg motoren? Null tenning. Null reaksjon. Jeg trillet et lite stykke til og stoppet. Ikke engang nødblinking var å oppdrive. Farlig situasjon. Hva var det Mamma hadde sagt om batteriet? Dårlig kontakt? Jeg poppet panseret og kjente på polene. Satt som støpt. Skulle ikke Even dra rett etter meg? Men han er snekker ... kan han noe om bil, tro? Han kom. Stilte diagnose og sykdomsårsak: Dynamoreima var forduftet. En lokal helt med snøvlete og vulgær måte å snakke på kom bort med råd:
-Nylonstrømper funker! Even og jeg dro på det.
-Nja, bilen skal jo helt til Trysil.
Jeg skulle erfare mye nytt denne dagen: Hvordan det føles å få motorstopp, hvordan det føles når horder av smithevenner passerer en venn i nøden, hvordan tauing av bil går i rykk og napp, hvor lettet man blir når noen på verkstedet på Brunstad kan hjelpe og finner en passende reim, og hvor raskt et tyttebær kan trille til Trysil når alt fungerer.
Nå, i solfylte Trysil, ser jeg sammenhengen: I uhellet med dynamoreima, ser jeg ikke annet enn hell og lykketreff (her menes at det ikke var tilfeldigheter).
1 innspill:
Haha! Det var ikke lett nei. Bokstavelig talt!
Legg inn en kommentar