Fra før er jeg forgapet i mange av Lars Saabye Christensen bøker om antihelter, noveller om pussige situasjoner og personer. Jeg har kikket litt på diktene hans også, men ikke mye.
Der står altså Aksel Henie som nettopp har mistet broren sin og deklamerer et dikt om sorg. Og han får det til.
rammet av flamme og skygge
slipper jeg alt jeg har i hendene
og ser: tingene mister sin vekt
himmelen mister sin farge
vinden mister sine seil
tankene mister sin tyngde
og ordene sin mening
natten mister sin morgen
og dagen mister sin sol
(...)
Han er ingen skuespiller der han leser de rykende ferske ordene.
Fantastisk treffende! er tanken jeg sitter igjen med. Skulle jeg oppleve noe liknende, vil det umiddelbare sjokket være omtrent slik som den første strofen lyder.
Resten kan leses her.
0 innspill:
Legg inn en kommentar