Dr. Jeff

Morris Lessmores fantastiske flyvende bøker

2012-01-29T18:47:00.005+01:00

Januars største animasjonsfilmopplevelse var i aller største grad stor. Mye fordi den var en blanding av «Trollmannen fra Oz», litt bokfascinasjon fra «Vindens skygge», og med en fantastisk Buster Keaton-kopi i hovedrollen.

New Orleans hjemsøkes av en tørrere naturkraft enn orkanen Katrina ...

... nemlig en tornado-ting.

Noen av de flyvende bøkene i filmen.

Se filmen:

The Fantastic Flying Books of Mr. Morris Lessmore from Moonbot Studios on Vimeo.

Jådd o smitt - del 3

2012-01-16T15:17:00.003+01:00

... and final.

Så gadd jeg ikke å male på bildet mer. Jeg sendte mms til broder'n og kona hass og de ville gjerne ha bildet. Nå henger det i Brumunddal.

Jådd o smitt - del 2

2012-01-12T03:29:00.004+01:00

Utålmodig som jeg er, gadd jeg ikke å styre med farger denne gangen. Dessuten ser jeg meg stort sett halvveis med bildet.

Slik så det ut i kveld:

Jådd o smitt

2012-01-11T03:02:00.005+01:00

Nå har jeg for første gang på en god stund, i hvert fall siden tidlig i desember, tatt penselen i egen hånd. Jeg forsøker meg på å male portrett fra et fotografi av br. Smith i profil, nemlig dette:

Etter å ha tenkt, prøvd og planlagt i mange år var altså tiden moden for et forsøk. Jeg har testet ut farger og slikt, men har først testet ut sakene med «mars black» og hvit og en 9-er pensel. Og foreløpig ser bildet slik ut:
Siden klokka nå er mer enn mye, gir jeg meg for natta, men ser virkelig fram til å begynne med farger og slikt. Moro!

På besøk fra 1844-1860

2012-01-04T21:23:00.004+01:00

Siden jeg alt er inne på fantastiske fotografier fra omkring 1850:

Uffda, ansiktet er borte. Haunting ;)

Mannen på bildet under er selveste Ichabod Crane - mannen som Irving lånte navnet til da han skrev novellen The Legend of Sleepy Hallow (sic).

Forfader?

2012-01-03T02:22:00.006+01:00

Totalt usannsynlig, selvfølgelig, siden vi ikke stammer fra det amerikanske kontinentet, og ingen bovoldere hadde satt sine føtter der før bror min.
Men siden jeg ikke synes jeg ligner på noen jeg kjenner (hverken familie eller andre) syntes jeg det var artig å komme over et daguerrotypi (i HD) av en ukjent amerikaner på nettsidene til Library of Congress som jeg synes har noen likhetstrekk med meg selv. Særlig øynene :)

Generelt er denne tidlige fotometoden helt underbar! Daguerrotypiene kunne ikke kopieres og objektet måtte gjerne sitte helt stille i drøye minuttet uten å blunke for mye. Bildet blir lett skadet, og de fleste i databasen til kongressbiblioteket er fulle av riper. Ghostly and beautiful, I think.

Oooh, godt nytt år!

Den ukjente Uncle Sam

2011-12-23T02:48:00.004+01:00

Aktverdige James. M. Flagg malte den ikoniske plakaten med teksten I WANT YOU FOR U.S.ARMY og en pekende onkel Sam, et bilde som de fleste har lagt merke til. Og det med god grunn siden den strenge mannen peker og henvender seg til oss på en ekstra kraftig måte.

Plakaten ble under første verdenskrig trykt opp i mangfoldige millioner og dermed såpass kjent at han måtte lage flere slike onkelbilder. Blant annet dette noe mindre kjente bildet «I am telling you»:

Jeg liker denne versonen også. 28. juni forventer jeg at du melder deg inn! Kraft og fynd og klem.

24. desember forventer jeg at det blir jul!

Freden bare siger innpå meg

2011-12-18T20:30:00.005+01:00

So I'm offering this simple phrase:

Såh, det var det - julekort på en enkel måte.

Fra arkivet

2011-12-11T01:58:00.003+01:00

Jeg oppdaget nylig at vi var i besittelse av en knakende god skanner hjemme. Og dermed fikk jeg det for meg at jeg skulle skanne alt jeg kunne finne. Bestemors kokebok, avisutklipp, tegninger og slikt.

Chaplin fra 2003 ble hentet. I dag kan jeg ikke skjønne at dette trykket ble belønnet med en sekser (bare se på de rare øynene!), mulig det har med det generelt lave nivået i klassa mi å gjøre ...

Jeg baserte meg på en tegning som en fyr hadde lagd, og av ren nysgjerrighet lette jeg etter fotoet som han må ha sett etter. Og det fant jeg her.

Hjerter-knekt

2011-12-10T02:16:00.004+01:00

Bror min og kona hans har et prosjekt gående. De skal fylle den ene veggen sin med hjertekunst i allehånde farger og stilarter. De eneste reglene er at det skal være lerreter à 20x20 cm, selvprodusert (with a little help from some friends) og at det skal være minst ett hjerte med i bildet - for romantisk skal det være.

Siden de ikke er erfarne malere ville de ha litt inspirasjon fra meg (som heller ikke har et langt rulleblad å vise til). Selv var de på jobb på hvert sitt sted og jeg var alene med tomme lerret, musikk og mørke vindusflater. I løpet av drøye to timer var to støkker ferdige, og jeg kunne godt fornøyd vaske pensler i vasken på kjøkkenet.

Ett av mine få forøk på å male etter en gjenstand. Nja, kunne vært bedre her og der.

Siden jeg prøvde hardt å være nøyaktig på det første bildet, ville jeg på dette bildet bruke bred pensel, hoppe rundt og kose meg ... men nei. Den brede penselen ble byttet ut med 5 mm og tvikroket nakke og stødig hånd. So much for the expressionalist in me :S

Nettplukk

2011-12-08T09:29:00.006+01:00

Fint ord, det der :)

Jeg snublet over ei side med fotos som var tatt på et morsomt/pinlig/forferdelig/priceless øyeblikk. Det var mange jeg måtte smile litt av, og her er noen:

Haha! Funny :)

Over: Solen var vitne - og hunden.

Neverending stooooryyyy!

Smile an everlasting smile!

Bildet over er en av de mer skjulte godbitene :)

Fra arkivet

2011-12-01T01:31:00.002+01:00

Hva gjør man på et seminar når man er utstyrt med kjedsommelighet, notatblokk og fantastisk kulepenn? Svaret på dette åpenbart retoriske spørsmålet er selvfølgelig: tegner, såklart!

Det var også det jeg gjorde, denne augustdagen i 2009 (... eller var det i fjor?). Innimellom ble det litt mye snakk etter min smak, og da var blokka god å ha.

En bergenser som kikket over skulderen min insisterte at jeg skulle gi ham tegningen, så alt som ligger igjen i «arkivet» er dette mobilbildet.

Slagugler i mosen

2011-11-20T03:15:00.003+01:00

Åh, ugler. Håper virkelig at jeg får bli med igjen til våren!

Fem sekunder

2011-11-17T02:37:00.002+01:00

Man trenger ikke fire filmer av typen Twilight for å fortelle en vampyrhistorie. Fem sekunder holder lenge:

Vampire Bash from António Silva on Vimeo.

Across the Universe and Beyond!

2011-11-15T03:36:00.004+01:00

Fantastisk musikk!
Bror min tok opp denne sangen på kassett en gang på nittitallet, og etter hvert som jeg ble beatlerd, husket jeg sangen med glede. Kassetten ble selfølgelig resirkulert og endte vel opp som nok en Stompa-kassett.

Fiona Apple er totalt uanfektet av alt som knuses rundt henne i denne musikkvideoen, som for øvrig er av de bedre slow motion-videoene jeg har sett.

Jai guru de va.

Kris Kuksi - en vill kunstner

2011-11-01T23:52:00.002+01:00

Jeg snublet over denne amerikanske kunstneren i går og ble betatt av de ville skulpturene hans. Han opererer på et detaljplan som får Pieter Brueghel d.e. og Albrecht Dürer til å blekne.

Detalj fra «Eden».

Detalj fra en skulptur jeg ikke husker navnet på.

Er det ikke flotte oppsatser?

Ja, dette er en tegning! Som sagt, en vill kunstner.

Jeg anbefaler sterkt å ta en tur til siden hans. Han er ikke beskjeden så det er maaange smakebiter på verkene hans.

Der bør man få med seg maleriene også. Særlig blomstermaleriene!

Dr. Jeff liker ikke: Skumle dukker

2011-11-01T02:21:00.003+01:00

I disse gresskartider, når barn løper rundt i monster-, spøkelses- og prinsessekostymer, blir en klar over hva som skremmer en selv. Det er ikke hylende unger med skumplastmasker som skal likne Hulken eller Pikachu.

Nei, det er klovner (som jeg har skrevet om før) og buktalerdukker. Jeg tenker ikke på slike dukker som Ahmed the Dead Terrorist og slikt, men de hardbarkede spooky dukkene. De som ser ut som om de huser dusinvis med onde åndsmakter og demoner.
Så i kveld denne kortfilmen fra 1980. Skulle kanskje ikke gjort det ...
Grøss. Det er et godt tips til et nifst kostyme. Halvbustete parykk, tversoversløyfe, rutete dress og altfor store, hvite hansker.

Film

2011-10-25T13:01:00.004+02:00

Dette var en morsom film å være med på å lage. Stort sett bare kjentfolk som er med, og noen er med flere ganger. Jeg for min del har tre roller :) (travel fotgjenger, møteleder og selveste Moses).

Moro!

Dr. Jeff liker: Masker

2011-10-23T23:41:00.005+02:00

Små-creepy tema denne gang :D

Dødsmasker er de fleste kjent med. Napoleons mørkegrå dødsmaske fra 1821 så jeg en gang i en bok. Og Bjørnstjerne Bjørnsons fredelige, men alvorstunge ansikt i hvit gips.
Inntil i kveld hadde jeg ikke hørt om livsmasker (life masks). Men de finnes altså. Abraham Lincoln og mange med ham lot noen folk ta avstøpning av ansiktene sine. Avstøpningene kunne komme godt med når portretter skulle males når the person in question ikke kunne sitte som modell.
Dødsmasker av motoriske kriminelle ble gjenstand for forskning. Kunne man se på hodefasong, avstand mellom øyne og kinnben om en person er, eller kommer til å bli, kriminell? Surrehuer!
Uansett: Jeg liker disse ansiktene. De er det de er, de er uten bekymringer, lyst og onde drivkrefter. De er gipsavtrykket etter store og små personligheter og vitner om jordelivets kortvarighet.

Felix Mendelssohn - han med en av brudemarsjene ♪Daa-da-da-daa♫.

Selveste sir Isaac Newton som ble hele 84 år. Har sansen for ham.

Elskelige Ludwig van Beethoven.

Jonathan Swift, han som skrev Gullivers reiser.

Dante Alighieri. Nå snakker vi gammel maske siden han døde alt i 1321.

Et skuddoffer: Karl den 12. av Sverige. Legg merke til bulken på tinningen.

Abraham Lincolns livsmaske. Med vorte og det hele.

Selveste Elisabeth I av England. Karakternese :)

Høstfarger i grått

2011-10-18T00:09:00.006+02:00

Jeg har hatt den store glede å vært endel ute i høst. Det er forøvrig noe jeg prøver å være hver høst; ute mellom trær med og uten blader, mellom visne bringebærkratt og gjeiterams og ved store gressflater overstrødd med gult.
Så stiller jeg inn kameraet på svart-hvitt. Alt det gule blir grått. Alt det brune blir grått, bare litt mørkere. Alt det nye blir gammelt.
Det gjorde jeg på bygdetunet forleden. Det ble ikke så verst, synes jeg selv ... hehe.

Tom

2011-10-16T01:01:00.006+02:00

I laaang tid har jeg gått med et omkved fra barndommen. Åh, hadde det ikke vært artig med et gjenhør med Tom Sawyer-hørespillet fra Lørdagsbarnetimen. Og jeg er ikke alene om det. Bror min og jeg har lenge hatt den i bakhodet.

Ikke uten grunn. Spenning, humor, overtro, drama, romantikk ... og ikke minst følgende dialog mellom Tom og en annen rakker. Tom først:

- Jeg kan nok jule deg opp!
- Hah, det sku' være moro å se, det kan du godt! Pøh, det kan du ikke, det!
- Jo!
- Kan du ikke!
- Hvis du sier ett ord til, så gjør jeg det!
- 'Ett ord til'! ... 'Ett ord til'! ... ETT ORD TIL! Kom igjen da vel!
- Pass deg, ellers drar jeg av deg lua!
- Jah, bare prøv! Det sier jeg deg, at river noen lua av meg, så skal jeg ta mål av de nye fortenna på'n!
- Du juger!
- Du også! Du har det bare i kjeften!
Etc.
Jeg gikk altså i kveld til innkjøp av hørespillet på NRK-butikken, lastet ned mp3-filene og nå koser jeg meg med barndom på øret. Ah. ... Kommer til å være trøtt som en zombie på møtet i morgen.

Festen

2011-10-11T21:41:00.004+02:00

Åttende oktober. Fest og festligheter. Ett års jobbing og øving oppsummert i en eksplosiv, konsentrert og komprimert fest.

Jeg merket ikke særlig til stress og utrivelig stemning - alle gjorde det de skulle da de skulle gjøre det. Likevel var det med et lettelsens sukk vi konstaterte at siste ord ble sagt og det røde lyset på kameraet bak i salen sluknet. Applaus.

Ukulele i C-dur

2011-10-10T22:46:00.007+02:00

En av de små gledene her i livet: å mestre en ny sang på et instrument. Denne gangen gjelder det en 250 grams minisak fra Hawaii.

Jeg har hatt den gen god stund, men læringskurven flatet ganske raskt ut, beklageligvis. Dermed mestrer jeg bare sanger i visse tonearter. C, D, G, F, A ... And that's about it.

Det er ikke mange sangmakere som nøyer seg med de enkle grepene. Også det er beklagelig.

Derfor er det en aldri så liten glede å finne en sang som går i C-dur, slik som Rupa & the April Fishes' Wishful Thinking. Helt fantastisk sjørøverromantiserende drømmetenking på gitar, cello og trekkspill. Og nå på ukulele også.

Best of kluss

2011-09-29T17:54:00.004+02:00

Forelesningslivet er hardt til tider. Ekstra ille er dagene med litteraturteori, noe de rotete sidene i kladdeboka kan vitne om.
Innimellom stikkord og definisjoner dukker sinte menn opp. Oppgitte menn. Ironiske menn. Ekte følelser, ekte saker fra pennen. Morsomt.

Veien frem er kroket, men ...

2011-09-29T16:56:00.003+02:00

Mens altså Jan Erik Vold plapret i vei med klump i halsen, satt jeg og skisserte. Stor nese? Lang hals? Buskete øyebryn? Rynker?

Lutter øre

2011-09-18T01:09:00.004+02:00

Jeg hører best etter på forelesninger når jeg tegner. Hele tiden mens foreleserne snakke om infinitte makrosyntagmer, desautomatisering av persepsjonsprosess og Profil-gjengen sitter jeg og tegner.

Slik var det også da Jan Erik Vold gjestet høgskolen for å kaste glans over Prøysen-forskningen som en noldus skal drive med de neste årene.

Der satt jeg altså på andre rad og hadde Tale for loffen-mannen rett foran meg. Idet han begynte å snakke om Prøysen, plater og mangende anerkjennelse i akademiske kretser, begynte jeg å skissere ham.

Vips. Plutselig ferdig tegning :)

Saltkunst

2011-09-16T01:47:00.003+02:00

... men når saltet mister sin kraft, hva skal vi da tegne med? (Fritt etter Jesus.)

Dette er i hvert fall en med saltet i behold, og som ikke er redd for å bruke det.

Ellers har jeg hatt et åpent sinn i det siste hva musikk angår. Weeping Willows (med evig ulykkelige følelser), Liszt (med energiske stykker), Moby (med «The Day» fra det nye albumet), og ikke minst pønkerne The Clash' «Jimmy Jazz».

Jeg har altså litt av hvert å høre på. De tidligere omtalte Paolo Nutini, Runrig, Mumford & Sons dukker fremdeles stadig opp i lydbildet. Fint med slike «stayers» :)

- Klikk. Vrrrrrrrrrr.

2011-09-04T01:19:00.002+02:00

Lyden av super 8. Først noen flimrende, hvite bilder, Processed by Kodak, hoppende bilder i starten. Linsen må justeres. Det er for mørkt, åpne blenderen.

Så følger hverdagsliv i anakrone hopp. Glimt av smått og stort.

Vrrrrrr. Smilende stumme mennesker. Gammel mann vinker. Barn på huska og trehjulsykler. Ski med skjørt. Hornbriller og bollesveis. Hopping. Korps og drilljenter.

Plutselig noen lyder. Mikrofon. - Nei, nå filmer han! Unnvikende mennesker i syttendemaiklær.

Vrrrrrr. Neiende og bukkende og klappende rundt treet. Uten en lyd synges julesangen. Papirkurver. Mor med stor mage. Julegave i kjøtt og blod.

Skjelvende bilder i lav høstsol. Ei jente med rutete ransel. Ja, ransel. Litt betenkt på første skoledag.

Super 8 er konge!

Lars Saabye Christensen får sagt det (ev. skrevet det)

2011-08-30T03:07:00.006+02:00

Aksel Henie leste et dikt på minneseremonien i Oslo Spektrum 21.08.11 og jeg spisset ører med det samme. Diktet var skrevet av DEN ordsmeden.

Fra før er jeg forgapet i mange av Lars Saabye Christensen bøker om antihelter, noveller om pussige situasjoner og personer. Jeg har kikket litt på diktene hans også, men ikke mye.

Der står altså Aksel Henie som nettopp har mistet broren sin og deklamerer et dikt om sorg. Og han får det til.

rammet av flamme og skygge
slipper jeg alt jeg har i hendene
og ser: tingene mister sin vekt
himmelen mister sin farge
vinden mister sine seil
tankene mister sin tyngde
og ordene sin mening
natten mister sin morgen
og dagen mister sin sol
(...)

Han er ingen skuespiller der han leser de rykende ferske ordene.

Fantastisk treffende! er tanken jeg sitter igjen med. Skulle jeg oppleve noe liknende, vil det umiddelbare sjokket være omtrent slik som den første strofen lyder.
Resten kan leses her.

Dr. Jeff liker: Kor

2011-08-30T02:22:00.010+02:00

Det nærmer seg årets store Hamar-begivenhet, nemlig Brunstadfesten. I den forbindelse har Hamar satt store krefter i sving for å få til noe stort.

Til tross for at festen bare er på omlag to og en halv time, har utallige timer gått med på fimmaking, manusskriving, kostymeordning, sjauing, planleg- ging og mye annet. Ikke minst har det gått mye tid til musikk.

Selv er jeg i koret. Bass. Selve fundamentet i lydbildet :P
Jeg har blitt satt til å være sangpedagog (sann- synligvis første og siste gang) for brumlebassene, en gruppe brødre som alle er eldre enn meg. Hehe.

Når de ansvarlige endelig har blitt enige med seg selv og siste versjon foreligger, kan vi endelig begynne å øve for alvor.

Endelig.

Det vil være et aldri så lite under om dette blir bra, men som vi synger i en av sangene: Hans navn er Under! så det går nok godt.

Bak et navn kan det skjule seg mye rart

2011-08-19T15:46:00.006+02:00

Jeg leste for en stund siden en barnebok som fengslet meg omtrent like mye som Gutten i den stripete pyjamasen gjorde i sin tid. Denne gangen var det Utur Svints spennende opplevelser.

Jeg har søkt litt runt omkring etter Stuart McDonald. Få treff.

Så søkte jeg på illustratøren, Harry Horse. Går det an å hete det da? Men en god illustratør, tydeligvis. De strenge strekene, i svart blekk. Slike små, hemligholdende tegninger understreker historiens mystikk, lærte vi på lærerskolen. Få treff.

Men til forskjell fra S. McDonald hadde Wikipedia en grei artikkel om tegneren Horse.
Mens jeg nynnet på "Being for the Benefit of mr. Kite" og ordene "... and of course Henry the Horse dances the waltz!" kikket jeg litt nærmere på denne langhårede skotten.

Etter hvert som jeg leste stoppet jeg å nynne. Særlig da jeg kom til "Death"-delen.

Da forsvant litt av gleden av å finne litt informasjon om denne mystiske mannen med kunstnernavnet, den særegne streken og skotske bakgrunnen.

Huff.

As the Winter Winds

2011-08-17T21:57:00.003+02:00

Det spriker litt i postinga for tiden, men det kommer av to enkle grunner: Jeg er halvhjertet, og jeg har litt å tenke på.

Men musikk er det alltid plass til.

Denne gang: Mumford & Sons' Winter Winds

For det går jo unektelig mot høst og vinter. Nettene i Trysil er igjen beksvarte, løvtrærne begynner å bli lei sommergrønt og satser på andre farger, myggen gir opp ideen å stikke meg og jeg har tatt sommerens siste ... og eneste ... skikkelige dukkert.

Mye flott musikk i Skotland

2011-07-05T02:03:00.002+02:00

Det er noe jeg har vært klar over lenge; skottene kan å spille og lage god musikk. Mange tenker da automatisk på sekkepiper og skarptrommer med sprø lyd. Joda, de lager sånn musikk også.

Men se forbi kilt og luer med dusk, så oppdager du band og artister som lager trivelig musikk med skikkelig godstæmning! Inntil videre er det tre artister/band som jeg liker det meste av.

Amy McDonald dukket opp på radioen våren 2007 og «Poison Prince» åpnet ørene mine. Helt særegen stemme med en fantastisk skotsk aksent.

Gjennom ei venninne på lærerskolen ble jeg tipset om Runrig. De hadde en versjon av en kjent folkesang som het «Loch Lomond» og det var døra mi inn til det bandet. Siden ble det «Running to the Light» og den fantastiske melodien på «Angels from the Ashes» i tillegg til veldig mye annet fra det bandet. Veldig ofte synger de på gælisk, altså heeelt uforståelig, men det gjør slett ikke noe!

Nyeste gren på treet kom i går: Paolo Nutini. Navnet røper at han har opprinnelse i Italia, men han synger på skotsk-engelsk, med en stemmeprakt fra en annen verden (nærmere bestemt Jamaica). Jeg hører veldig mye Bob Marley-ish kvalitet i røsten på denne unge herren. Jeg anbefaler spesielt «10/10» og «Coming up Easy». Se opp for det store dyret etter 40 sek. ;)

Siden sist: «Velg det gode»

2011-07-03T23:53:00.004+02:00

Den som har trodd at jeg har vært kreativt uttørket den siste tiden får nå en anledning til å tro om igjen. Helt siden tiden mellom påske og pinse har jeg vært opptatt med mer enn skole, eksamen, jobbsøking og slikt.
Jeg ble nemlig tystet på av SJB, og BKM Tønsberg huket tak i meg og ville ha nærmere 60 tegninger til en film på barnestevnet. Det skal være en stillbilde-tegnefilm som kombinerer fotografi og tegninger. Fotoene er tatt av br. Knutsen, og jeg sto fritt til å forme tegningene som jeg ville. Morsomt, min første store illustrasjonsjobb :)
Nå følger noen smakebiter, eksklusivt for denne bloggen. Gjengitt med tillatelse fra opphavsmann (meg) :P

Automata - mekaniske leker

2011-07-02T03:53:00.003+02:00

På skolen nå for tiden skal elevene på et eller annet trinn lage ei mekanisk leke i «teknologi og design». Læreren ser etter i lærerveiledningen og synes at tipset om å lage en musefellebil er storartet. Enkelt, billig og tildels rask å lage for elever i tidsklemme. Nåvel.

Men hva med å lage noe mer spennende?

Hva med ei sveiveleke, med tannhjul, bevegelser og humor? En kar med navnet Newstead lager slike ting. Han setter sammen infløkte apparater som ufører artige bevegelser og ser uhorvelig artige ut også. Om de greiene hans kan kalles leker, er heller tvilsomt. Kunst, passer bedre.

Han har ei nettside og blogg hvor du kan se og beundre sakene hans. Min favoritt er inntil videre «Brian's Brilliant Bike» som er et portrett av en avdød venn av ham. Sit back, watch and enjoy the music and the ART!

Nok en copy-paste-post

2011-05-09T16:37:00.003+02:00

Beklageligvis er det altfor mye som skjer for tiden; eksamen, ekskursjoner, eksekusjoner, eksiteringer, ekstratrekninger, ekspireringer og andre ekser (for eksempel). Dermed må jeg nøye meg med å dele en sak fra «Dr. Jeff liker»-kategorien.
Denne gang er det kjentfolk som unge ukjente skoleelever som jeg deler. Nettsiden for øvrig er helt fenomenal ...

Dr. liker: Ord med flere betydninger

2011-05-02T16:30:00.002+02:00

Finne. Tanker. Ord som kan bety flere ting, det er artig. Ting. Eller ord som høres like ut men skrives forskjellig. Hjul. Gjemme. Væske. Hvert, vært og vert. Sånt synes en lingvist er gøy.

Så finner denne lingvisten en video om det. Seff på engelsk, men det gjør ikke noe. Dessuten er engelsk velsignet med flere ord og dermed ord med flere betydninger. Play, blow, fly, split, light, space, hit, brake (break) ... Og i tillegg er videoen fantastisk satt sammen! Juhu!

Vimeo - skal få hyppigere besøk av meg heretter. Snurr film!

Leaving BCC's never easy! (Fritt etter REM)

2011-04-26T15:53:00.003+02:00

Det er en sannhet funnet såre stor; alltid vemodig å dra hjem etter et godt stevne. I en tidligere post nevnte jeg Mammas tyttebærbil som «utrolig nok kan gå for egen maskin». Nedover til Brunstad gikk bilen som et strykegjern - strykende. Hjem igjen ble det verre.

Jeg rigget meg til med Rupa and the April Fishes, og trillet av gårde gjennom vårlandskap. Passerte Kiwi, hallen og Vear sentrum, rundet rundkjøringen i tredjegir.

Da ville ikke bilen mer. Kvalte jeg motoren? Null tenning. Null reaksjon. Jeg trillet et lite stykke til og stoppet. Ikke engang nødblinking var å oppdrive. Farlig situasjon. Hva var det Mamma hadde sagt om batteriet? Dårlig kontakt? Jeg poppet panseret og kjente på polene. Satt som støpt. Skulle ikke Even dra rett etter meg? Men han er snekker ... kan han noe om bil, tro? Han kom. Stilte diagnose og sykdomsårsak: Dynamoreima var forduftet. En lokal helt med snøvlete og vulgær måte å snakke på kom bort med råd:
-Nylonstrømper funker! Even og jeg dro på det.
-Nja, bilen skal jo helt til Trysil.

Jeg skulle erfare mye nytt denne dagen: Hvordan det føles å få motorstopp, hvordan det føles når horder av smithevenner passerer en venn i nøden, hvordan tauing av bil går i rykk og napp, hvor lettet man blir når noen på verkstedet på Brunstad kan hjelpe og finner en passende reim, og hvor raskt et tyttebær kan trille til Trysil når alt fungerer.

Nå, i solfylte Trysil, ser jeg sammenhengen: I uhellet med dynamoreima, ser jeg ikke annet enn hell og lykketreff (her menes at det ikke var tilfeldigheter).

Og mens vi er i farta:

2011-04-23T00:25:00.006+02:00

UrbEx på egenhånd! På egenhånd er jeg en pyse, dvs. at jeg ikke tar noen som helst sjanse som kan være helsefarlig og ulovlig. Således også denne gang.

Jeg grabbet kameraet til Pappa - en billig greie som utrolig nok kan ta bilder - og bilen til Mamma - et lite tyttebær av en bil som utrolig kan gå for egen maskin. Målet var Blånissehuset oppi Knetten. Ordet Blånisse har for oss sundinger en negativ klang. Blånissen egler man seg ikke innpå, og i hvert fall går man aldri til huset hans i Knetten. Den sikre død!

Jeg tok ingen sjanser, og gikk aldri inn i huset, selv om det nok hadde vært spennende.

Dr. Jeff liker: Albert Einstein-sitater

2011-04-22T23:37:00.003+02:00

Humor, kunnskap og visdom i salig smørje. Vi starter flott med:

«Life is like riding a bisycle - in order to keep your balance, you must keep moving.»

«I never think of the future, it comes soon enough.»

«Falling in love is not at all the most stupid thing people do - but gravitation cannot be held responsible for it.»

«I have no special talents. I am only passionately curious.»

Flere quotes her.

Et lite utvalg av «Dr. Jeff liker»

2011-04-11T10:56:00.003+02:00

Bra musikk for studieteknikk: http://open.spotify.com/track/17FhoAFTH8nL7sG9EGJgMU Bare velskapte mennesker på malerier, sier du? Pøh, dette er et heslig bevis på noe annet: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/55/Quentin_Massys_008.jpg Schtili' trapp. Helt enestående (sort of): http://likecool.com/Suspended_Staircase--Design--Home.html Nasjonalbiblioteket, et skattekammer som jeg ganske nylig falt pladask for. Søk på hva du vil: http://www.nb.no/ Industrifoto fra 1906, legg merke til mannen på toppen av den høyeste pipa: http://www.shorpy.com/node/10244?size=_original

Fancy skrift, værs'go!

2011-04-07T16:37:00.002+02:00

Nydelig skrift som faktisk har med mange spesialvokaler som æ, ä, ø, ö og å. Marwellous!

http://www.dafont.com/chopin-script.font

Det er mye billigere

2011-04-05T19:17:00.005+02:00

å male reisemålet enn å dra dit selv. Det hadde vært optimalt med en tur nordover til sommeren. Ka du sei', Adrian? Ska' vi ta oss ein tur?

I mellomtiden - på skolen:

2011-04-04T15:44:00.002+02:00

Siden sist har jeg vært frustrert i fire timer i strekk, siden eksamensoppgavesettet var hinsides all fornuft. Men nå er svarene levert for lengst, og jeg tygger likegyldig på tyggisen - bah, humbug.

Siden sist har jeg fått øynene opp (eg. ørene) for Rupa and the April Fishes, et SanFran-band med trivelige sanger. Sjekk dem opp på Spotify!

Vikke i Vesterled

2011-04-02T11:03:00.008+02:00

På verst tenkelig tidspunkt ble jeg dratt inn i nostalgia deluxe, for fram fra glemselen kom Vikke. Historien om den lille, svenske vikingen som har blitt filmatisert i Tyskland for noen år siden (som sikkert var en radbrekking av boka, jeg formelig hører knekkelyden idet bokryggen knekker).

Jeg serverer noen godsaker:

Vikke demonstrerer "sagfisken" til de andre vikingenes store forundrelse.

«Alle borgsmennene hadde en ørn på brynjen, og den så veldig arrig og stridbar ut.»

Halvar (faren) mener at en skal gråte øynene sine ut i skam over Vikkes udugelighet.

I mellomtiden

2011-03-30T19:12:00.002+02:00

Siden sist har eksamen sneket seg innpå med sjumilsstøvler (en litterær kontrast der, altså) og jeg må konse hardt og hate maks de neste dagene hvis jeg skal skimte en B. Å få A kan jeg glemme. Tror jeg.

Siden sist har jeg funnet nok et evidens på at myten «Alt var bedre før» er en myte:

http://www.shorpy.com/node/10207?size=_original

Dr. Jeff liker: Nedtellinger

2011-03-28T18:14:00.001+02:00

Og Markus Bratlie driver med det: http://www.numbersofhappiness.com/

Dr. Jeff liker: The World's Insane!

2011-03-26T18:34:00.009+01:00

Kanskje ikke noe «news flash», men det slo meg: Verden vår er jo spik, sprøytende, spenna gæærn!
Noe rart har skjedd til alle tider, utvilsomt. Men rare påfunn ble glemt like raskt som de ble påfunnet(?), og slik var det helt til fotoapparatene invaderte verden.
Dermed galskapen tatt vare på, som vi ser her:

http://www.howtobearetronaut.com/2011/03/historic-wtf/

Litt galskap foran linsa er gøy. Så det liker Dr. Jeff.

Mag(net)isk!

2011-03-22T15:21:00.002+01:00

Ikke la den nerdefulle tittelen skremme deg - denne filmen er virkelig verd å se!!! (Ja, hele tre utropstegn.)
http://vimeo.com/21294655

I mellomtiden

2011-03-18T14:26:00.002+01:00

Siden sist har jeg rundet 24 år. Av 282 venner på Facebook gratulerte ca. 85 venner meg med dagen. Skal jeg trekke den slutningen at nesten 200 av vennene ikke er særlig til venner? På tide å rense opp i vennelista ...

Slangemønster, sjakkmønster, generell klussing

2011-03-15T14:07:00.003+01:00

Jeg visste ikke at drodlinga mi hadde system ...

http://www.youtube.com/watch?v=heKK95DAKms&feature=fvwrel

Hvis jeg skulle ha noe å dølje ...

2011-03-12T20:47:00.003+01:00

Nydelig hjemmested for sparepengene, sølvtøyet og bling-bling. For ikke å snakke om ekstra blyanter og binderser.

http://likecool.com/Doortop_Stash--Projects--Gear.html

gallium spoon melting (part 2)

2011-03-01T11:47:00.000+01:00

Jeg vil ha gallium! Jeg vil leke!

Mer UrbEx

2011-02-26T14:24:00.006+01:00

Verdens Gang en gang i en gang.

Altså, jo flere ting, dess bedre! Najs hyllefyll.

Favorittobjektet på dette stedet: Flue-kverk. DDT står for
diklor-difenyl-trikloretan, og har en interessant historie:
http://www.youtube.com/watch?v=L3QkJ9-Wnk4&feature=feedu

Tøysko.

Siden sist, hist og pist

2011-02-25T17:02:00.007+01:00

To år siden sist. I mellomtiden har jeg fått en ny fascinasjon og etter hvert hobby: UrbEx :D Det går ut på å besøke fraflyttede hus og bygninger og ta bilde av dem. Jo mer forfallent, dess bedre. Jo mer stæsj, dess bedre.

Så jeg har alliert meg med brødrene Brüders, Alv og Fritz, og vi tar bilder hist og pist, når det faller oss inn.

Zombiebloggen

2011-02-23T04:05:00.007+01:00

Eller skal vi kalle den for Uberegnelighets-bloggen, eller bare Frank? Men nå er den her igjen, bloggen bortenfor bloggen bortenfor bloggen til bestefars lus. Konseptet er altså som følger: Jeg kommer til å poste det jeg i øyeblikket har for hånden av tegninger, nypreppa bilder, supertøffe linker, malerier, anekdoter og andre ytringer.

M.a.o.: En helt temaløs blogg.

Hva kan så grunnen være? Vel, dette ser ut til å bli et særs spanande år på mange måter; jobb, bil, skiftende økonomisk skydekke ... you know.
En annen grunn er at jeg lenge har brukt Facebook som en slags blogg, og det er ikke pent å presse på med masse greier til uskyldige "venner" på den måten.

Dessuten fikk jeg bare lyst til å blogge litt igjen. Vi får se hvor lenge det varer denne gangen ... Wish me luck.

Pale - Illustration Friday

2009-01-17T02:17:00.003+01:00

Pale clowns.
Have you ever seen a tanned or an Afro American clown?

I have seen some Norwegian, Swedish, Finish, Polish,
Italian and Russian clowns - all quite white.

Kløner kløver og skiller

2009-01-06T11:43:00.003+01:00

Folket er splittet i synet på klovner. De fleste små synes at de er morsomme og de ler hver gang klovnen gjør noen voksne flaue. For de voksne derimot er narrifaksene ekstremt skumle. Det mest skremmende er vel uforutsigbarheten og sminken. Grimme farger.
Forsiden på denne månedens Pondus prydes, eller kanskje heller besudles, av klovner. Frode Øverli får det til! Jeg også ... Hehe. Her følger et lite plagiat. Penn og tusj på papir.

!luJ doG

2008-12-23T20:12:00.005+01:00

Da vi trykte våre egne julekort på barneskolen i sin tid, gjorde vi en tabbe alle som én. På kortet skulle det stå "God Jul!".
Vi skrev jul med stor J i de dager.

Vi fikk utlevert en lapp med gulvbelegg som vi skulle skjære ut det som skulle bli hvite områder. De late i samfunnet skar ut "God Jul" og ga seg med det. Vi andre, (jentene og jeg) la noe mer i oppgaven. Nisse med kjelke, sekk med gaver og juletre med ei svær stjerne i toppen. Flott syntes jeg. Og til slutt skar jeg med en åtteårings stødighet "God Jul!" utover himlen.

Tilbakeslaget kom rett etter. På de ferske produktene fra pressen, ønsket nissen meg luJ doG. Jeg hadde ikke tid til å lage ei ny trykkplate.

God jul!

Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla' ...

2008-12-19T00:23:00.006+01:00

Ja, så var det jul, da.

En onkel med akkurat penger nok vandrer gatelangs i disse tider med hendene dypt i jakkelommene. Han stresser hit og dit mellom fasjonable sentre med butikker fulle av musikk, leker og folk. Skrikende barn, fortvilte mødre og fraværende fedre (som drømmer seg bort i Lego-hylla). Og ikke minst: andre onkler i samme ærendet. Men hva er det disse nevøene og niesen ønsker seg?
- Alt som glitrer, ble det sagt om sistnevnte. Hun sa ikke det selv - hun sier ikke stort ennå.
- Ett eller annet med Spiderman. Vi får sjå.
- En traktor med henger! mente gutten var på sin plass. Den er på plass.
- En bok for begynnende lesere. Det hadde vært fint, mente mora.
- Noen skikkelige fargeblyanter. Det ser ut til at han får minst to sett.
- Han er i lydperioden, elsker å lage lyd, sa mora. Bok med knapper og motordur skal han få.
- Men den siste, han vet jeg ikke hva jeg skal kjøpe til.

Jeg må ta en runde til i morgen.

Usikre tider i møte

2008-11-27T03:47:00.003+01:00

Dette er noe vi sier når tidene forandres. Når noe uforutsett oppstår, noe fælt, noe hyggelig, noe dritkjett skjer. Da går vi usikre tider i møte - men er fremtiden alltid sikker ellers? Jeg har kommet til den slutningen at fremtiden kommer tidsnok og at den er umulig å forutsi - og forutse. Det eneste sikre er at jeg kommer til å forsove meg i morgen og at jeg dermed går en usikker eksamenstid i møte.

Moro jeg har fra morgen til kveld

2008-10-27T00:38:00.004+01:00

Hei hå.
Tror neppe jeg har noen lesere, men til Ingens opplysning kan jeg si at jeg er en flittig maur med bein i alle leire, en med mange jern i lufta, og like mange jern i ilden.

Skolestart

2008-08-17T02:52:00.006+02:00

Vend om! Vend om!

Ti skolestart er nær!

- No må du ikkje være så lenge oppe om kveldan', Peter.

Husk at du skal begynne på skolen igjen no, snart, sier mamma hvert år.

Og hvert år gjentas det samme.

Jeg er våken til tre-firetiden om natta, og sover til tolv-ett på dagen. Ergeligt.

Jeg er glad skolen begynner så sent som kl. 11.00 på mandag.

Canned

2008-07-30T03:47:00.002+02:00

In the old days, tinned happiness didn't come cheap.

Forgotten

2008-06-08T00:57:00.003+02:00

Yey.

My suggestion was picked to be this week's topic, and I thought it would be just a tiny piece of cake to illustrate "Forgotten". It wasn't. It became a whole wedding cake. Three stories.

I easily forget peoples' faces. Swooosh - they're gone. I remember their names though, but when I for instance tries to describe eyes, noses, ears, cheeks ... blank.

I'm sure that I'm not alone.

And yes, I know that it's grotty.

Baby

2008-06-04T14:08:00.004+02:00

My math exam is tomorrow and today I cry like a baby.

Wide

2008-05-19T19:54:00.002+02:00

Sorry people. I didn't feel inspired this week, so I just glued some images together - as I've done before :)

Electric

2008-05-12T01:14:00.002+02:00

Bzzzt!

The Seed

2008-05-03T03:23:00.002+02:00

This week's topic is "Seed", and I immediately thought of an old drawing I made in one of my math books. A dandelionish seed becoming a falling man with a parachute.

Johan Oscar in colours

2008-05-02T02:05:00.003+02:00

I've played a lot with Photoshop the last few days, and this picture is one I did today. I did a similar colouring some time before Christmas, but this is bigger and better.

Oppe på G

2008-04-28T02:46:00.003+02:00

Jeg gjør et forsøk på å starte opp igjen. Dels fordi jeg tror jeg skal starte i Illustration Friday. De som ikke har anelse om hva det er for noe bør stikke innom sida. http://illustrationfriday.com/ Der er det mange folk, amatører og profesjonelle illustratører som hver uke publiserer nye bilder. Siden det er internasjonalt, kommer jeg til å prate English.
Heil og sæl!

Tannlegehorror

2007-06-29T22:38:00.002+02:00

Lt. Hagen var morgenfrisk og satt ved kontordataen da jeg kom inn. Jeg visste hva jeg gikk til. Jeg hadde allerede tømt sisterna på toilettet to ganger og drukket tilsvarende mengder vann. Hagen reiste seg lett fra stolen og sa med jovial Nordlands-dialekt:
-Jah, den visdomstanna er grei skuring å fjerne. Vi er ferdig om en god halvtime.
-Jeg ser for meg full narkose og post-op-opphold, sa jeg med klamme hender.
-Nja, det er for risky.
-Fryktelig få som dør av det, fremholdt jeg.

Han satte fire sprøyter noradrenalin og bedøvelse - en blå blanding som forsvant via et "lite stikk" inn i tannkjøttet. Skalpell snittet opp tannkjøttet som lå over den vise tanna idet bedøvelsen hadde begynt å virke. Flott følelse å ikke kjenne noe. Varmt jern fløt bakover og satte igang svelgerefleksen. Assistenten bøyde seg fram og stakk en støvsuger inn i kjeften min og fjernet blodet. Sårhaken Hagen brukte var svær, som et skohorn å regne. Han tråkket på noen pedaler og satte i gang borret.
-Vi må dele tanna for å få den ut, sa han.
Han meislet en god stund, før han fant frem noe som liknet en skrutrekker. Han kjørte den innunder krona og skrudde til. Bøyde og bente. Han skalv på handa, anstrengte seg. Blodårene kom til syne i panna som forresten hadde vært blank en stund.
-Hm, jeg tror vi må avlyse en pasient, sa han plutselig.
-Det her kan ta tid.
Det var fint å få vite da den "gode halvtimen" hadde passert.
Han fant frem en større skrutrekker og jekket tanna med den. No sir, ikke noen suksess.
Han startet borret igjen og delte tanna en gang til. Da kjente jeg at bedøvelsen sviktet. Et lavt skrik ble presset fram over den tørre tungen min. Mer blå væske i et lite stikk. Greit nok. Han kunne fortsette. Etter mye om og men, hørte jeg at tanna sprakk, og han tok ut en kvart tann. Rød og fæl.
Da alle små biter var ute, sydde han fire-fem sting, og jeg var fri.
Problemet som straks meldte seg, var at jeg ikke kunne plystre lenger. Slagrammet. Blablre frybbyb. Etter noen timer begynte jeg å kjenne øret mitt igjen.

Jeg gleder meg til at den andre tanna - på motsatt side - må ut.

Naturinntrykk. Store saker

2007-05-20T01:06:00.000+02:00

En natt jeg var ute ved Pasvikelva med en makker, så jeg noe for første gang, noe jeg aldri hadde sett før, dette synet debuterte på mine øyne den natten.

En bitteliten prikk,

som bevegde seg like nedenfor horisonten til høyre. På isen. Snodig. Må være et dyr eller noe sånt. Frem med kikkerten, og kikke.

Jommen var det ikke en bjørn som jogget over isen, gikk igjennom, svømte noen tak, og opp på isen igjen. Krysset krensa der elva er bredest, og forsvant opp på russisk side.

Vi sto lenge som lamslåtte på en velta båt og så etter bjørnen.

Borte.

En pause

2007-01-26T18:55:00.000+01:00

Nå er situasjonen den, at jeg ikke har den tilgangen til internett som før, og bare en sjelden gang slipper jeg til. Så inntil videre blir dette nettstedet ikke oppdatert. Jadda.
Men jeg kommer tilbake.
Etterhvert.

Flying Home for Christmas

2006-12-20T17:53:00.000+01:00

Grensejeger Bovolden har pakket snippesken, smurt niste og bonet golvet på rommet. Nå kan jeg reise med god samvittighet og en fantastisk bonusfølelse i kroppen. Grunnen er enkel: Jeg har fullført halve førstegangstjenesten, GRKP/U (Grensekompani utdanning), og etter nyttår befinner jeg meg i GRKP som sitter på grensa og koper.
Disse månedene fra juli og utover har vært lange. Svært lange. Skal vi se ... en, to ... hele fem måneder har gått, og det gjenstår sju måneder på grensa før jeg sitter på dimmeflyet hjem igjen i juli. Rart er det.

På fredag reiser jeg i midlertid hjem til Morr ogh Farr! Glæder mig stolig.

Ok, folk. God jul, og et fortreffelig godt nytt år!

Hvorfor jeg har det fæle bildet over, er fordi det er omtrent slik det ser ut på Østlandet for tiden ...

Badetemperaturer under det behagelige

2006-11-22T18:45:00.000+01:00

Et tjønn.
En råk.
En soldat og hans nerver.

Frisk bris fra sør fulgte fjellsiden og pisket soldatene i ansiktet, der de gikk bortover stien. Beltevogna hadde etterlatt seg tydelige spor i mørket. Det var tungt å gå. Sekken tynget og de var allerede slitne etter en dag med stor aktivitet. Pusting og pesing opp den siste bakken som dannet en naturlig demning nedenfor tjønnet. Der sto BVen med lysene på. De lyste ned på råken i isen, et svært sort hull, og på vannflaten lagde vinden små krusninger. De frøs fra første stund. To tropper skulle uti den kvelden.
Første demo ble utført av lt. Kaspersen, en muskelplugg på over hundre kilo og høy stemme. Han skulle snakke mens han demonstrerte. Uti vannet ble han plutselig litt anpusten og stønnet høyt. Han likte seg ikke.
- Huh! OK, nå har jeg kontroll over pusten! Eh ...ja. Nå skal altså sekken opp på land ... altså iskanten.
Han slet litt med dette før han kunne hugge piggene på skistavene i isen framfor seg. Han slet litt til.
En kald og skjelvende løytnant steg så opp fra isvannet etter ett minutt. Av med våt uniform, på med tørre klær.
Flere befal fulgte med uti. Kravene var klare:
Storsekk over venstre skulder, skistaver, uniform (modell '98) og joggesko.

Etterhvert ble det min tur.
Huff. I køen kom sjt. Hage, som også hadde tatt seg en dukkert, bort til meg og ba om en avmelding når jeg lå der å fløt. Ja, det skulle jeg prøve å få til.
Tauet ble festet rundt livet, sjt. Nygård holdt godt fast. Sekken, bløt og kald fra tidligere nedturer, satt på skulderen. Stavene i høyre hånd. På iskanten sa jeg høyt og høytidelig:
- For konge og fedreland! Sukk, je vil itte!
Så hoppet jeg. Sekken fløt som en dupp og overraskende nok, kom jeg opp til overflaten rimelig raskt. Litt basking og kaving før jeg lå stabilt i skorpa og så etter sekken. Med en lett håndbevegelse skle den godt og langt inn på trygg is. Så sa jeg:
- Sjant, huh, jegeraspirant Bovolden ber herved om tillatelse til å stige i land!
- Innvilget! sa sjt. Hage.
Åtte tak med skistavene måtte til, og oppe var jeg.
Først da ble det kaldt. Vind, snø og bløte klær er dårlig match, så kort tid etter sto jeg kliss naken og hutret. Ullfrotté på, kartanker på (svære sokker av tovet ull), bukse på, fotposer på, jakker på, lue på. Da ble det svært varmt! Svette bein, våte armhuler ... Ingenting er bra nok!

Svært lærerik kveld med andre ord.

Det er gøtt å kåmma innatt

2006-11-02T19:02:00.000+01:00

Det er gøtt å kåmma innatt
frå e lang og slitsom marsj,
da je følte at je bære var
en tenåring, høy på hasj.

Det er gøtt å kjenne varmen
kåmma innatt i en skrøtt,
og sleppe ligge ensam
oppå fjellet kaldt og bløtt.

Det er gøtt å eta kveldsmat
rundt et bord med snille følk.
Der slepp je å risikere
det å få en masse svølk.

Det er gøtt å ligge inne
i si ega køyeseng.
Ja, det kjennes rett og slett som om
je ligg i blomstereng.

Det er gøtt å værra inne
når det blæs frå kalde Nord.
Da skriv je dikt tel bloggen min
og finn' på varme ord.

H. P. Bovolden, 02.11.06

De blå timene blir flere

2006-10-22T11:35:00.001+02:00

Og de hvite blir færre.

Det går bare én vei.

Det blir kaldt for stabbursnissen, nå.

T. A. S. S.

2006-10-14T11:37:00.000+02:00

Av alle forkortelser man har i militæret, så er det TASS den jeg hater mest. FYFO (fysisk fostring) går an, det er jo omtrent som en gymtime, men transport av syke og sårede er stygge saker. Vi hadde en runde i rekrutten, der vi trasket rundt med en nittifemkilos mjølsekk ved navn Hekne fra Mjøsdistriktet. Den gang gikk vi fem kilometer i terreng og ble fryktelig utslitte og såre på skuldrene.

Vi visste det på forhånd. Denne gangen skulle det bli verre. Fremmøte var kl.17.00, og på spørsmål om når vi skulle være tilbake i leiren, svarte løytnant Seppola fra Østfold non chalant:
-Tja, åtte. Ni. Halv ti ... Hvem vet?
Jeg ble patruljefører. Huff. Vel, jeg sendte ut to til å hugge raier (staurer) til den improviserte båren, én til å kneppe teltduker til båretrekket og resten tok seg av den sårede. Han hadde vondt i beinet, han frøs så han ristet, og han hadde lyst på snus. Det ble plass til fire til å bære om gangen. Én mann i hvert hjørne. Tungt. Tre menn til å bytte med.
Første etappe med båra var å gå opp Totolv som var pick up point. Dit skulle helikopteret komme og hente den skadede - en lang stake med et beinbrudd. Vel oppe på toppen fant lt. Seppola ut at tåken var for tett til at Hocus kunne lande, slik at vi måtte gå ned igjen til et nytt pick up point.
Nede igjen sa lt. Seppola:
- Som dere ser, E6 er patruljert av FI (fienden) og det er umulig å krysse. Vi må gå lenger ned (lenger vekk fra leiren) for å gjøre ett nytt forsøk.
Vi ante uråd. Ned i dalen gikk vi, og inn i skogen. Tett, urørt bjørkeskog gjorde de få hundre metrene til en, mildt sagt, utrivelig stund. Planen var så den at vi skulle krysse under E6 i en tunnel. Høh, tunnel? tenkte jeg og tenkte tilbake på tidligere tokt i området. Og ganske riktig. Jeg husket at det rant en bekk nederst i dalen, og den krysset E6 i et romslig og rundt rør. Nedi det iskalde vannet med oss. Over knærene til å begynne med. Glatte steiner. Sterke strømninger. Lite skulle til før hele pasienten hadde fått hodet under. Hehe, skulle ønske ...

På andre siden ventet en bratt skråning, så en bratt bakke, og på toppen så vi Høybuktmoen flyhavns mange lys og lykte. Nå var vi i hvert fall på samme side av E6 som leiren. Men ingen snarvei skulle benyttes den kvelden, så drømmer om å være inne igjen til kl. 21.15 brast i høylytte banneord fra alle. Vel, så å si alle.
Vi gikk nedover igjen et stykke mot Høybukt og skar av inn til høyre. Det gikk det en smal sti i skråninga som følger landingsstripa alle de tre kilometrene den rekker. Dette var klart den tyngste delen. Hvert skritt kunne føre med seg ekte(!) overtråkk og beinbrudd, og det hadde ikke blitt godt mottatt av de som måtte ha bært meg. Hastigheten økte etterhvert som enden av rullebanen nærmet seg - det betydde nemlig at det bare(!) var én og en halv kilometer igjen til leiren. Ut på Skytebaneveien, forbi banene Lima, November, Oscar og Papa, gassbua og splinthangarene. Så var vi inne. Av ren og skjær iver bar vi båra helt innerst i gangen på kasserne Svanvik før vi satte den ned. Da var klokken 22.45.

Mestringsfølelsen, og følelsen av å ta av seg søkkvåte støvler og sokker er ubeskrivelig. Følelsen jeg hadde da jeg sto opp mogenen etter er også ubeskrivelig - da mener jeg smertene i alle kroppens muskler. Hehe.
Smerte er midlertidig!

Ali Baba og de førti røverne

2006-10-06T03:36:00.000+02:00

Jeg er, som mange vet, nitten år. Inntil tirsdag kveld visste jeg ikke hva denne gamle historien handlet om. I bokhylla sto bind nummer to av eventyrsamlingen "Tusen og én natt". Nedstøvet og falmet. Nåvel. I innholdsregistret fant jeg tittelen, på side 398 skulle det skje saker.

Jeg ble skuffet.
Ikke nok med at illustrasjonene var elendige, men også hovedpersonen skuffet. Ali Baba var dum, korttenkt, uoppmerksom og selvisk. Den som saves the day og livet til sin herre er tjenerinnen Morgana. Hm? Ikke hørt navnet før? Nei, er ikke det typisk? Man glemmer selve heltinnen i eventyret, hun som med kaldt blod heller kokende olje på røverhodene, én etter én, i alt trettisju, og som tilslutt med list plasserer en dolk i brystet på røverbossen.

Frem med glemte helter. Slike som havnet i skyggen bak mer PR-kåte folk.

Ett ord

2006-09-27T19:37:00.000+02:00

Ett ord sier jeg.
Bare ett.
Og det er "automatgevær".

I går fikk jeg virkelig prøvd ut automatfunksjonen. Rattatata. Tjue skudd på to sekunder. Tjue skudd ganger fire kroner. De fleste hoder kan da regne seg frem til hvor fort skattepengene forsvant ut av løpet på ho "Gunn". Hehe.
I dag brente jeg av tre hundre skudd til. Og i morra ... Hvem vet? Kanskje prøver vi ut en MG-stilling, og de er noe dyrere i bruk.

Leidies æn Djentlemenn

2006-09-20T19:32:00.000+02:00

La meg nu presentere:
Sveisemester Bovolden.

Jada, gutten gikk hen og sveiset. I en uke skal han sitte på en stol ute i værste' med ei svær maske og smelte metall. Greit nok det. Moro å kunne sette sammen metall, og få det til å sitte uten å måtte bruke skruer og skrustikker.

Ellers kom jo snøen i dag. Svære kjerringer som datt i mengder fra en særdeles hvit himmel. Dálas oaivi og Austre Nosfjellet (pop. kalt Totolv) er drivende hvite, mens det er bart her på moen.
Vår uniform er slik at vi må gå med oppbrettede ermer i sommerhalvåret. Og når slutter den militære sommeren? Joda, 1. oktober. Og det er lenge til. Inntil da vil det til enhver tid befinne seg gåsehud på underamene mine.

Mil efter mil efter mil

2006-09-04T18:21:00.000+02:00

Tre mil.
Tre mil er en lang bit med veg.

Starten gikk 09.10 i dag og man startet med et svært friskt mot. Mange løp de første femhundre meterne for å havne først i skokken som skulle skaffe seg marsjmerket i dag. Greit nok, så var vi kvitt dem.
Tiden vi hadde til rådighet var fire timer og trettifem minutter, og på ryggen måtte AG3 og sekk befinne seg.
Holder det, tro? Gidder jeg å fullføre - eller kan jeg fullføre? tenkte jeg underveis til tusenmetersmerket. Så begynte hjernen å beskjeftige seg med brøkregning. Da hadde jeg gått 1/30 av hele marsjen og beina verket allerede nå. Huff, av slike tanker ble jeg i hvert fall motløs. Like etter kom første nedoverbakke. En lang, slakk nedoverbakke som man kunne spare tid på å løpe. Så det gjorde jeg.
Macho-Nilsen, en grensejeger med tømmerstokkarmer, havnet bak meg, og jeg ble fornøyd. Etter en slik nedoverbakke må det alltid komme en lang oppoverbakke, men denne var bratt. Stigning på 30 % tok godt på akillissena og lårmuskulaturen. Nuvel, opp kom så å si alle. Da var vi kvartveis. Langt igjen.
Marsjen gikk videre til Tusenvikskaret, langs E6 bortom flyplassen og tilbake til leiren. Da var vi halvvegs, så det var bare å gå runden en gang til. Huff. Stakkars bein.
Én brøt pga. ankelen, en annen pga. ryggen. Noen kom for seint grunnet gnagsår og atter andre bare gadd ikke å fullføre.
Siste metrene inn ga vi full pine - løp som gale (noe vi også så ut som siden lårene var helt stive) inn på tiden fire timer og tre minutter.
En halvtimes margin.
Og ja, jeg er fornøyd med meg selv! Eneste skavanken er to små vannblemmer og en utrolig pussig gange.

Til venstre vises skomodellen vi benyttet.

Å synge nasjonalsangen med en tåre i øyekroken

2006-08-14T20:38:00.000+02:00

På planen sto det at vi skulle foreta en tetthetskontroll av gassmaske. Nåh, greit nok, tenkte vi. Ingen fare sålenge vi har maske på, trodde vi.

Dette skjedde:

Lt. Strøm: - Av med maska!
Jeg: - Javel, løytnant.
Lt. Strøm: - Avmelding!
Jeg: - Løytnant, rekrutt ...[Vræææh! Host, hark!] ... rekrutt Bovolden har....[Åh! Høørgh! Host!] ...herved smakt CS-gaahass!

Løytnanten ga seg ikke:

Lt. Strøm: - Syng første vers av "Ja vi elsker"!
Jeg, mumlende: - Javielskerdettelandet ... [Kremt! Vræææh!]....somdetstiger...
Lt. Strøm: - Høyere! De der ute skal kunne høre deg!
Jeg, ropende: - Som det stiger fræææh!
Lt. Strøm: - Det er greit, du kan gå ut.

Følelsen var rar, panikkaktig. Det svei i ansiktet som om jeg var hardt solbrent og noen hadde slått med flat hand eller bjørkeris på den såre huden. Flere ganger! Samme følelsen var i halsen også.
Jawohl, dann habe ich blitt gegasst! Tankene går til Cyclon B-ofrene.

Norge 7 - Russland 1

2006-08-04T18:20:00.000+02:00

Så vant den norske grensevakten.

Det har blitt en tradisjon å holde en fotballkamp mellom den norske og den russiske grensevakten under Kirkenes-dagene. Det har tidligere ikke vært positive utfall sett fra norsk side, men i år slo vi til. Vi sendte utpå diverse sersjanter (en av dem, Aarflot, var en tidligere Storhamarspiller), noen grensejegere og en elverumsing. Elverumsingen var en liten tass som løp mellom beina på de enda mindre russerne. Storhamarsjanten rota mer til enn han gjorde gagn, så rekrutter og jegere sendte etterhvert pasningene rundt ham. Første omgang endte likevel 2-0. Så løsnet skredet, 400 m. bredt og hastighet på 80 km/t. Ballen dundret lett inn i nettet over skuldrene på en særdeles tafatt keeper. Selv de med nedsatt hørsel på språkøret kunne høre hvilke ord han ytret.

Når så kampen ble avsluttet med to perler fra norsk side, ble det utløst et brøl fra tre hundre rustne rekruttstruper, og det ble sendt ut tsunamivarsel til omkringliggende byer og tettsteder. "Bølgen" startet i nordre sving og endte nede i søndre, og man hevet sine beger med brus (alkoholforbud i rekrutten). Nuvel.

Nå har russerne reist. Om de var grumme i hu, vet jeg ikke, men de får sikkert endel pungstrekk tilbake i russer-land.

Bildet viser to av de russiske spillerne som entrer banen.

Utmarsj. Fæl oppfinnelse

2006-07-28T21:02:00.000+02:00

Så lærte noen ham å gå.
Med sekk.

Med sekk mener jeg storsekk som rager høyt over hodet og ned til nedenfor rompa. Den ble i forkant fylt med "ekstra tyngde", som fenrik Vasaasen kalte det.Den ekstra tyngen var stridssekk m/teltduk og annet pickpack, AG3 og stridsvest med mye rart på. Hvor tungt det ble, vet jeg ikke, men det føltes som 60 kilo allerede etter 200 meter.
Nuvel ...
Å gjennomføre marsjen, med "renneræv" som det så treffende kalles, lå som en fjern og uklar drøm. Musklene var jo allerede presset etter å ha løpt 8000 metern i går ...Turen gikk rett opp på en høyde som kalles Totolv. Altså tohundreogtolv meter høyt. Svettens og tårenes fjell. Deretter fortsatte turen i enogenhalv mil før vi kunne lempe pakninga på oppstillingsplassen.Så nå finnes det ikke en ussel muskel som ikke er støl i min kropp. Jeg er mørbanka med vond rygg og er trøtt som ei bikkje i slaktetida. Men mismotet er fraværende.
Foreløpig.

Et livstegn

2006-07-22T21:14:00.000+02:00

Rekrutten har mottatt krutt, han har fått en seng å sove i og er all dressed up in green.
Linken fører til en av militærets sider og på et bilde ser man meg i profil.
Det fremgår av utseendet at man har raket av meg håret. Snaut.
Etter fire dager lengter jeg hjem til mor og hennes kjøttkaker.

http://www.mil.no/haren/gsv/start/article.jhtml?articleID=124645

Med revolvermenn i Kongens klær (KK)

2006-06-19T19:52:00.000+02:00

Hæren har nå opprettet et nettsamfunn hvor vordende soldater treffer andre vordende soldater. Sida heter www.utvalgt.no og når jeg meldte meg inn der, på avdelinga for grensejegere, oppdaget jeg at jeg hadde beveget meg langt vekk fra pasifistenes protesttog. Det myldret av våpengale jaktere som ikke ser seg over skuldra etter en oppsynsmann før de sikter og skyter en bjørn. Jeg siterer fra et par foruminnlegg:

"Hm. SKAL ha meg noen ryper før jeg dimmer, og et bjørneskinn hadde jo heller ikke vært så altfor dumt=) Trenger vel storviltsprøven først, men den må det da gå ant å få tatt der oppe?"

"... Har også hørt at det kanskje blir lisensjakt på bjørn i området fra september av! Skal gjøre hva som helst for å få tak i et løyve!!"

Nå skal det sies at jeg slett ikke forakter jakt på "de fire store", men at cowboymentaliteten forekommer så hyppig, skremmer meg.

Vår helt, Stig van Eijk

2006-06-02T20:43:00.000+02:00

Dette er rett og slett en viderekopling fra forrige post med svunnede helter. Eivind kommenterte i en kommentar og minnet oss alle om bergenseren som deltok i Eurovisjonens sangkonkurranse. Det var i 1999 og VG, landets største avis spådde litt og sa at dette var landets neste storartist. Vi deler noen ord:

Stig van Eijk (18) starter 21. oktober sin første store norgesturné i Haugesund. Vel en måned etter setter han kursen for USA.

Der skal den suksessrike bergenseren blant annet opptre når den norske julegranen tennes i Washington 1. desember. Det jobbes også med en førjulskonsert i Kennedy-senteret i Washington.
- Turnéstarten på Festiviteten i Haugesund er nesten utsolgt allerede, før vi har begynt å annonsere. Vi opplever fortsatt meget stor interesse for Stig, sier Peter Brandt, Stig van Eijks manager.
For å ofre seg hundre prosent for karrieren har Stig tatt ett års pause fra skolen. Samtidig med oppladningen og forberedelsene til turneen tar Stig kjøretimer hjemme i Bergen. Dessuten jobber han med nytt stoff til sin nye plate, som etter planen skal komme ut neste vår.

Alkoholfritt

Under denne turneeen skal Stig van Eijk ha med seg seks dansere fra Dancing Youth i Oslo og musikerne Bjarte Åsmuld og Magne Trengereid. For at mange av Stigs unge fans ikke skal bli utelukket fra konsertene, blir det ingen aldersgrense på konsertene, og alle arrangementene blir alkoholfrie.

I fjor var kronprins Haakon og Secret Garden trekkplastrene når den norske julegranen ble tent på Union Station jernbanestasjon i Washington. I år er Stig van Eijk invitert av den norske ambassaden i Washington til dette arrangementet.

Millennium-konsert

Under besøket i USA jobbes det også med en konsert på en spesiell Millennium-scene i Kennedy Centre i Washington. Alle detaljer er ifølge Peter Brandt ennå ikke helt i orden til denne konserten. Etter hjemlig Grand Prix-suksess er Stig van Eijk i ferd med å etablere seg som et nytt, norsk pophåp. Hans debutplate «Where I Belong» (som bl.a. fikk terningkast 5 i VG) har solgt i underkant av 25 000, og finnes nå med den nye hiten «Breakout». Gullplate er absolutt innen rekkevidde for den nye stjernen fra Bergen.
VG 07.10.99

Jah, de skulle bare ha visst!

Dagens lille grublespørsmål:

2006-05-29T23:42:00.000+02:00

Ja, hvor ble de av alle sammen? De som kom i starten av nyhetssendingene, de som gjevnlig ble portrettert med og uten samtykke, de som plutselig forsvant fra søkelyset, de som havnet i skyggen da fotofolket hastet videre til en hottere sak, hvor ble det av dem?

Monica Lewinsky. Alle husker henne. Hun med den fæle panneluggen og Americana Smile klistret utover tennene. Hun hadde jo fisket til seg Bill, men etterpå, da han gikk tilbake til Hillary, falt hun utenfor. Det var vel selvbestemt, men etterpå har jeg ikke sett ett eneste intervju eller innslag på TV med henne. Savnet uteblir for min del. Hvor er hun?

Boris Jeltsin. Noen bedre can-can-danser i vodkarus fant man ikke. Boris ble tykkere og tykkere, fullere og fullere, og tilslutt kom Putin. Han dytta Boris hjem og etter det, har jeg sett ham én gang på TV. Da var han på nyttårsfeiring ved millenniumsskiftet, noe grum i hu og svært full. Det er seks år siden. Lever han egentlig? Hvor er han?

Ringo Starr. Trommisen i The Beatles. Jeg vet at han bor i Monaco, men utenom det? Han gir ut plater og bøker, men de hører man aldri om. Så snart medbandmedlem Paul reiser til Canada for å hilse på en sel, er femti pressefotografer tilstede for å forevige øyeblikket. Ringo er jo av naturen mer stillferdig. Hva driver han på med nå?

Og hvor er Lillebjørn Nilsen, de andre fire i Jackson Five, Bjørn Dæhlie, spydkasteren Hattestad og Mel B fra Spice Girls? Som sunket i jorden. I mange av tilfellene er jeg glad til.
Savner Pål Bang-Hansen.

Hva bruker man lesedager til?

2006-05-27T20:46:00.000+02:00

Onsdag møtte vi opp i kantina for å oppleve et kollektivt skrekkscenario. Nils Olav Sundmark hadde papirene klare. En lang liste med lover og regler rundt eksamensavleggelse og andre skumle ord. Med mørk, langsom stemme begynte han omsider å annonsere elevnavn og hvilke eksamener de enkelte skulle opp i. Tankene og assosiasjonene gikk til Birkenau der en tysker står og leser opp navn som skal gi plass til nye. Én etter én går frem for så å få en kule gjennom hodet. Joda, følelsen var der da han leste opp:
- Følgende elever skal opp i 3MX, skriftlig eksamen den 2. juni: Hans Peter Bovolden, Anita Kristiansen ...

Så nå sitter jeg hjemme og skal øve på å regne matematikk. Bror min jobber i sjukebil, og foreldra mine er i Oslo. Det er dermed ingen som henger over og passer på at jeg løser matteoppgaver. Jeg startet studeringa med å studere pianoet vårt. Jeg demonterte det fullt og helt, uten å ødelegge det nevneverdig, for å føle bråk og brøl da jeg spilte Sjåpæs sørgemarsj på en særs uortodoks måte. Legghår rettet seg ut og la seg bakover.
Så har jeg blitt Wikipedia-forfatter, jeg skriver artikler om Trysil og sånt.
Tro bare ikke at jeg gjør noe fornuftig for en student i min situasjon.

Teoretisk sett - og gjort

2006-05-24T19:41:00.000+02:00

I dag var dagen da mine teoretiske kunnskaper om trafikken skulle prøves. Jeg troppet opp hos biltilsynet i Hamar - 10 mil hjemmefra - tidlig i morges med ID og et pent smil. Den før omtalte kjørelæreren min hadde sagt at det bare var å møte opp hos biltilsynet og avlegge prøva. Sommerfugler på størrelse med ravner flakset rundt i magen min da jeg trakk kølapp. Nr. 21. Tre nervevrak foran meg i køa. Jeg var den fjerde som knakk sammen i sofaen i vestibylen, ventende på signalet. Nr. 19 gikk. Nå måtte jeg på do. Da jeg kom ut igjen, hadde den kvinnelige nr. 20 gått inn i De fortvilendes kammer. Jeg bladde igjennom boka én siste gang - en siste olje. Den svært tykke dama bak disken klemte en svært tykk tommel på en knapp. Min tur. Min utur.
- Jaha, du kommer med gnissende tenner? spurte hun med et sadistisk smil.
- Hmm, gryntet jeg som svar.
- Legtimmasjon og sånt må jeg få sjå.
- Ja, et øgeblekk, sa jeg og fisket fram lommehvelvet med bankkortene.
Hun tastet inn en haug med tall og jeg undret meg over hvordan de tykke fingrene kunne trykke én tast om gangen. Så skulte hun opp på meg over brillene sine, veltet seg framover og sa med mørk stemme:
- Men du kan da itte ta prøva i dag, vi har itte mottat noen søknad!
Ravnen letta og fløy opp til hjertet. Der herja den veldig med hjerterytmen min.
- Åh? Jaha? sa jeg lettere paralysert.
Søknaden min hadde altså blitt borte da trollene i biltilsynet flytta fra Elverum til Hamar i fjor, og jeg sendte søknad før det. Så nå er jeg arg. 200 km. til ingen nytte. Dessuten gikk jeg glipp av dissikering av reker i biologien.

19. mai er en mangslungen dag i historien

2006-05-19T15:26:00.000+02:00

1536: Dronning Anne Boleyn, den andre kona til Henrik VIII blir halshugget, dømt for utroskap. Hm, og hva holdt du på med, Henrik?

1568: Dronning Elisabeth I arresterer "Bloody Mary" for ett eller annet snusk.

1780: Et uforklarlig mørke brer seg utover New England og deler av Canada. Det varer i over seks timer. Og her det er ikke snakk om nattemørke, men dagmørke.

1890: Ho Chi Minh, en nokså kjent vietamesisk leder, blir født. Skal vi feire? Eh, nei.

1943: Churchill og Roosevelt fastsetter datoen for D-dagen til 1. mai 1944. Alle vet at den dagen ble utsatt, men likevel. "Møt opp den 1. mai med godt humør og godt vær, regner det, venter vi til den 6. juni."

1951: Joey Ramone blir født. Aldri hørt om ...? Hvah? Det er sangeren i The Ramones ... Glem det.

1962: Djånn Eff. Kennedi feirer bursdag og som solist står Marilyn Monroe på talerstolen og synger "Happy Birthday, Mr. President". Åneeeida, de hadde ingenting på gang!

1985: Digre Kina blir banket av lille Hong Kong i FIFAs World Cup i Beijing. Resultatet blir 2-1, og dette blir ikke godtatt av kineserne, og opptøyer følger. Heia Hong!

Og i fjor kom den siste Star Wars-filmen ut. Endelig! Fra nå av er det slutt på dette maset om sither, stormtroppledere med astma og små fyrer som likner på Pål Bang-Hansen.

Tannkremtenking

2006-05-11T12:10:00.000+02:00

Ved min daglige morgenvask av tanngarden min, ble jeg stående å tenke. Jeg sluttet helt med å børste perlene og så på tannkremen jeg brukte. Colgate Sensitive. Høh, stusselig sak, stusselig smak. Og raden med tanker sto klare til å bli tenkt. Hvorfor er det så mange typer tannkremer? Det er en lang liste med tannkremer med spisskompetanser. "Whitening", "Sensitive", "Fresh Confidence", "Tartar Control", "Gravity Protection", "Max Fresh", "Luminous", "Simply White", "Sparkling White", "2 in 1" og "Baking Soda & Peroxide". Dette er bare fra Colgate, for i tillegg kommer Solidox og Aquafresh.
Jeg skal utdanne meg til odontolog, og starte i tannpastaindustrien og lage Supertannkremen. Den skal være barnevennlig, hjelpe mot karies, tannsten, hull, misfarge, og dårlig ånde. Med den får man hvitere, sunnere og penere tenner, og pusten er frisk i fire timer. Pakningen inneholder en figur til de små, oppskrifter til mødre og mekketips til fedre med bil. Tuben skal inneholde én liter med tannkrem og den skal på en enkel måte tømmes. Si navnet, si "Brøff"!

Nr. to i mitt hjerte

2006-05-09T20:14:00.000+02:00

Jeg vil slå et slag for andreplassene.
Det er de plassene som svir, plassene som fylles av misunnelige konkurranse-deltakere som smiler sørgmodig og ser opp på førsteplassene. Det er de plassene som glemmes. Hvem husker hvem som kom på andreplass i de forskjellige grenene i forrige Athen-OL? Eller i Oslo '52? Man vet at Dæhlie vant det meste i sin tid, men hvem kom bak? Hvem kom bak?
Man vet hvilket fjell som er Norges høyeste, og ofte hvor høyt det er også. Man kan sikkert navnet på det nest høyeste, men vet man at forskjellen bare er fire meter? Galdhøpiggen er 2469 m. o. h., Glittertind er 2465. En ting er å komme bak noen, men når ledelsen er så knapp, svir det svært. I et intervju med NRK Hedmark og Oppland for noen dager siden, sa Glittertind:
- Det er jo litt ergelig at Piggen vant.
Han fortsetter med klisjeer for å dekke over bitterheten:
- Jeg kom bra ut fra start, men i Istiden slet jeg meg helt ut, følte meg uttært. Jeg så at Piggen slet også, men han var nok best i form. Han vant fortjent.
Stakkars sølvvinnere. De gråter seg i søvn, de kom ikke frem tidsnok, de ble ikke best. Så når budgommen kommer, skal jeg være det høyeste fjellet deromkring.

Melding frå Tilsynet retta imot underhaldande materiale på verdsveven (TRIUMPV):

2006-05-07T23:35:00.000+02:00

Draumen om fred

2006-05-02T20:53:00.000+02:00

No fylgjer ein post på nynorsk. I den har eg for ein gong skuld ikkje freista humoristen i meg. Novella er like dårleg som ho er trøyttande. Samstundes vil eg åtvare mot sterke ord i teksten som kan vere støytande for nokre blaute vattnissar ute på verdsveven. God, fånyttes lesning!

Dagane hadde ikkje vore gråare nokon gong. Det låg ei hette over heile landet med mørke og ro. Ikkje ein kjeft var ute, og det var langt mellom bilane på vegen. Berre ein og annan fugl kvitra vårleg, og vinden drog slapt med seg greinene og slepte dei roleg så dei duva stille. Bygda mellom skogane låg i ein dvale. Ho låg i ei tåke som hadde vart i vel fem år. Viss ein gjekk ein kveldstur langs hovud-vegen og nesten bort til ferista der sentrum enda og skogen byrja, kom ein til ein plass der det var liv. Even hadde laga eit destilleringsapparat, og no prøvde dei det for fyrste gong. Det dei kalla morovatn, kom ut av krana og smakte fælt beiskt, men det var tåleleg. Halsane brann i kor etter kvar tår som rann ned. Humøret steig, og dei skiltes med latter og likesæle. Nokre timar framover kunne krigen seile sin eigen sjø.

Det var berre ein mann som ikkje var tilstades. Han sto og var særs irritert på uroa i grannehuset. Etter ei stund blei det stille, og han sette seg. Rundt han låg det nokre gamle avisutklipp og bøker, og på bordet sto det eit lite tårn med skitne kaffikoppar. Han elska ro og fred. Han elska å høyre på lydane i huset når vinden ruska litt i mønet, han hørte på den brakande freden og sprakinga i ibenholtpipa. Krigen spela inga rolle, han kunne jo ikkje bidra med noko.

Og bygda låg og sov vidare i dvale. Alle som ein drømte om fred.
Nokre menn kom stadig på besøk til grannen. Dei blei i fleire timar medan dei drakk små supar frå krana. Fredrik gremtes. I stua sto det eit bilde på eit staffeli. Han hadde brukt fem år på det, og nå var det ferdig. Han hadde ikkje høyrt på radio, for den hadde dei tatt, og avisene var fulle av løgn. Tidenda kom ikkje inn døra. Han satt som ein Christian Krogh i sitt atelier i ein lenestol og vurderte bildet. Duse fargar, svake konturar av store figurar. Små flekkar med blå redsel låg rundt kanten. Jo, han var vel nøgd. Krigen frå stua hans.
Dagen etter kom Morten innom med finver og kaffi. Han satt uroleg på stolen medan Fredrik strevde med kaffierstatninga. Auga hans lyste og underleppa slang, men barten hadde nettopp vakna og hang litt slapp ned ved munnen.
- Har du hørt det? sa han.
- Kva da?
- Føraren, den jævelen, har kanskje skote seg i Berlin! sa han og stod opp, slo ut med armane, og barten krølla seg litt.
- Kanskje? spurte Fredrik litt tvilande.
- Ein kan jo ikkje vite det med visse, men Trygve hadde hørt på radio frå London, og dei sa det.
- Kva hender nå da?
- Vi veit ikkje riktig, men eg har mest lyst til å feste og drepe alle nazistane.
Etter at Morten hadde gått, begynte det å støye borti vegen. Nokre ungar sprang rundt omkring og ropte at Hitler var daud. Før dei kom over ferista, hadde dei dikta ei regle, og dei ropte ho ut så alle nazistar i verda kunne høyre henne. Nå er det slutt på freden, tenkte Fredrik. Nå byrjar levenet for alvor. Seinare på dagen kom Morten attende.
- Er det verkeleg slutt på krigen? ville Fredrik vite.
- Ja. Tyskarane har allereie byrja å pakke. Dei drar snart.
Dei satt ei stund i kvar sin stol og såg ut av vindauget. Ungbjørkene utanfor hadde nokre små museøyrer, og dei såg forvirra på sollyset.
- Om det blir fred over heile verda … Fredrik stoppa og sa ikkje meir.
Han drakk i staden kaffi og såg nedi koppen på den stusselege erstatninga. Han kunne så vidt hugse korleis kaffien var før. Ein heilt annan.
- Kva skulle du seie?
- Om det blir fred over heile verda, blir det sikkert feira med mykje fest og bråk, og da er det nokre gaukar som drikk seg fulle og byrjar å krangle. Da er krigen i gang att. Verda er dømd til å forgå i krig!
Morten blei sittande taus, og tenkte på alle nazistane han skulle drepe.

«Jeg beklager så altfor meget!»

2006-04-25T21:27:00.000+02:00

Joda, denne gutten kjørte bil i dag. Han hadde en ordinær kjøretime og hadde såvidt begynt på en begivenhetsrik runde utenfor Elverum. Han hadde kjørt over Prærien, gjennom skoger og bolig- områder før en liten utfordring lå foran ham. Jernbanen. Overgangen hadde bommer på hver side, men man vil jo forsikre seg at toget ikke kommer, og forsikre seg mot tap av kjørelærers liv. Han kikket forskriftsmessig til begge sider, før han gearte ned til første og ga gass.
Plutselig rykket det til i bilen.
- Toget! ropte han stille.
Det høyre forhjulet havnet utenfor planovergangen og slo mot ei sville. Bilen hadde stor nok fart til å komme seg videre opp på asfalten og han levde.
- Jeg beklager så altfor meget! sa han med meterhøye hjertehopp.
Etter hundre meter hoppet også bilen.
- Hm, je trur jaggu vi har ponktert, sa læreren.
De fant en plass å stoppe på, og gikk ut for å se på hjulet. Helt flatt. De gikk bak bilen og så etter reservehjulet. Det var selvsagt tatt ut.
Slik gikk tiden. De satte seg inn i bilen og diskuterte mobiltelefoner, og annet trøtet tiden mens de ventet på en annen lærer som skulle komme med et annet hjul. Fantastisk.

Den grønne trend

2006-04-24T17:02:00.000+02:00

Jeg har fått brev. Ikke fra Mikkel Rev, men fra Vernepliktsverket. Det var en svær konvolutt inneholdende en pen bunke papirer. Etter en halvtimes intens lesning, fant jeg ut at jeg var innkalt. Etter en lang stund med videre lesning fant jeg ut hvorhen. Jeg skal så langt vekk fra hjemmet som mulig på det norske fastlandet. De grønne klærne trekkes på i Sør-Varanger den 19. juli. Skrekk, og ikke så lite gru, for selv om navnet høres litt sørlig ut, er det kommunen Kirkenes ligger i. Jeg skal altså se på russerne. Det er jeg som roper:
- Sjå! Der kjem russera, no ... no kjem dem! Trøste og bære!
Da kommer russerne over åsen og skal innvadere Norge.

Et hefte som lå i konvolutten hadde overskriften "Sikkerhetsklarering", men det lignet mer på en selvangivelse. Jeg var en angiver hele resten av kvelden mens jeg fylte ut navn og fødselsnummer på alle søskenene mine. De hadde streket opp fem streker til dette, og kjennere av familien min, vet godt at vi er syv søsken. Det ble litt trangt.
Man ville vite adressen min fire ganger gjennom heftet, og hvilken nasjonalitet mine oldeforeldre hadde.

Sikkert for sikkerhetens skyld, sikkert.

Risikabel verditransport

2006-04-20T16:25:00.000+02:00

Revyen var vel overstått, sminken var tatt av og alle hadde begynt på skolen igjen. Det var én sak som sto igjen, nemlig å sette inntektene fra billettene inn på russens konto.

Jeg kunne se for meg hvordan jeg, økonomisjefen, skulle frakte et pent lass med penger fra Servicetorget på rådhuset til postkontoret i andre enden av sentrum. Jeg tenkte på det harde ransmiljøet på Østlandet, jeg tenkte på issvuller som jeg kunne falle på med pengene flagrende rundt meg. Her må jeg innrømme at jeg grudde meg. Som en dødsdømt i stolen med den tykke ledningen. Det kunne jo hende at noen svartruss, eller noen fra idrettslinja gjerne ville ha en bit av kaka de ikke hadde vært med på å lage.
Redningen kom med Golfen til Johnas. Han stilte seg selv og bilen til disposisjon, henholdsvis som verditransportør og verditransportmiddel. Vi utstyrte ham med solbriller, sambandsutstyr og skytevåpen. Vi la inn ekstra hestekrefter i den ellers slitne bilen og pansret den fullstendig. Jeg tok dataen ut av dataveska og håpet dermed at pengene ville bli godt kamuflert i den. Vi kjørte diskret inn bak Hagelund like før stengetid og gikk med stødige og bestemte skritt inn gjennom skyvedørene. Der inne sto de klare til å ta imot oss, vi håndhilste og funksjonærene kom med pengene. Trommevirvel. Det var ikke akkurat et lite lass med store lapper, mindre lapper og mynter. Johnas så seg grundig omkring, særlig holdt han øye med vinduene oppe på veggen og inngangen. Det kunne komme noen når som helst.
Vi måtte kontrolltelle før vi gikk, og vi kom til over 32.000 kroner. Etter at kommunen hadde fått sitt honorar, kunne vi skrive under på noen papirer, og sope drøye 29.000 kroner ned i veska. Jeg dro igjen glidelåsen, festet den med strips, tok på håndjernene og festet veska til handa. Johnas fulgte etter meg to meter bak og var veldig oppmerksom da vi gikk ut fra det relativt trygge rommet. Røykerne utenfor kommunehuset fulgte oss med øynene, og vi fulgte enhver bevegelse de gjorde til og fra munnen. Med våre ansiktsuttrykk måtte vi ha virket avskrekkende på dem siden de ikke gjorde forsøk på å ta veska fra meg.
Ute var det selvfølgelig like glatt som på curlingbanen, men det kunne vi ikke ta hensyn til. Inne i bilen var vi også utsatt, det kunne jo hende at motoren ikke ville starte. Det gjorde den heldigvis, og noe lettet kunne vi uten hindringer, annet enn et raskt avverget overfall utenfor Nordea, tømme pengeveska på skranken på postkontoret. Svært lettet kunne vi så sette oss inn i det pansrede kjøretøyet og dra hjem.